Skiway Tram

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Timberline Skiway Tram

Skiway Tram er et meget uvanlig transportmiddel hvor et ombygd busskjøretøy brukes som gondolvogn i en taubane. Det var benyttet på Mt. Hood National Forest omkring fjellet Mount Hood i delstaten Oregon i 1951. «Bussen» som et selvgående vognkjøretøy i taubanen var ment som kollektivtransport mellom vintersportsanleggene i nasjonalparken, men de var for saktegående og ble nedlagt etter bare tre år.

Mt. Hood Skiway[rediger | rediger kilde]

I 1948 startet skientusiasten dr. J. Otto George arbeidet på en taubane mellom Government Camp og Timberline Lodge på en vanskelig tilgjengelig del av fjellområdet. Timberline Lodge hadde en spesiell historisk verdi ettersom president Franklin Roosevelt åpnet fjellhotellet den 28. september 1937 på seks tusen fot høyde over havet. Åpningen av hotellet betød også at et av de meste populære vintersportsstedene hvor det er mulig å gå på ski året rundt med få avbrytninger, var blitt tilgjengelig for offentligheten. Dermed ville man åpne opp en rask transportrute oppe til Timberline Lodge, så det var besluttet å bygge taubanen fra Government Camp.

Det tok to år å bygge taubanen ettersom det var et krevende arbeid, 38 tårn av stål på betongfundament var reist for å bære over førti kilometer vaiere med en kabeldiameter på 3,81 centimeter (1,5 tommer) langs strekningen på fem kilometer. Høydeforskjellen var mellom 3,800 fot (1150 m.o.h) på Government Camp og 6,000 fot (1828 m.o.h) på Timberline Lodge. Med gondolvognen basert på et busskjøretøy hadde man en reisetid på ti minutter mellom stasjonsbygningene. Men denne teoretiske reisetiden var opptil dobbelt så lang i virkeligheten, ifølge en lokalavis som kalte taubanen «Timberline Trolley» tok det tjue minutter.[1]

Men ikke lenge etter åpningen av Skiway-taubanen skulle en omfattende utbedring av vegen til Timberline Lodge skje, noe som gjorde det mulig å sende opp flere ordinære busser for skiturister og fjellferieturister. Skibussen til Timberline Lodge hadde billettpris på 50 cent, mindre enn billettprisen på 75 cent for taubanen.[2] Den siste vintersesongen for taubanen var i 1955–1956 etter tre og et halvt år. Da ble taubanen stengt med øyeblikkelig virkning og senere nedlagt.

Ståltårnene, vaierne og annet ble fjernet som skrapmetall i 1960, men den uthogde strekningen gjennom skogområdet fra Government Camp har ikke grodde tilbake så den har blitt omgjort til skiløype nedover fjellsiden under navnet Glade Trail.[1]

Skiway Tram[rediger | rediger kilde]

Skiway i endestasjonen på Timberline Lodge.

Disse gondolvognene var konverterte Kenworth Model T-216 Pacific School Coaches skolebuss med midtmotor på 185 hestekrefter i ytelse med plass for 36 sitteplasser og 14 ståplasser. De var bygd av Pointer-Willamette Co. i Portland, som leverte to busskjøretøyer til taubaneselskapet Mt. Hood Aerial Transportation. Ombyggingen var så voldsom at de konverterte bussene var bygd som toretingskjøretøy til en meget høy stykkpris på 40,000 dollar hver.[2]

I kontrast til andre gondolvogner som i moderne tid ofte bruker drivsystemer med ekstern drivkraft, var den konverterte bussen i stand til å genere sin egne drivkraft med bakakselen ved å bruke svinghjulene festet til trekkevaierne. Når bussen kjøres, vil trekkevaieren bøyes ned fra taket ved hjelp av mindre hjul, så disse går rundt svinghjulene og tilbake. Dermed trengte man bare faste kabler mellom stoppestedene. Men ettersom det bare var en enslig taubane var det ikke mulig å ha mer enn én buss om gang fordi de var meget tunge, avstanden mellom de to bussene på taubanen måtte være opptil ti tårn langs strekningen. Taubanen måtte ha et stort antall vaiere – bremsevaier, støttevaier som bar vekten og trekkevaier.[3]

Gondolvognene som kalles buss av mediekanalene den gang de var i virksomhet, var ment å ha navnet «Skyway», men ettersom andre hadde gjort krav på dette ordet for kommersiell benyttelse var navnet «Skiway» valgt. Andre kallenavn er kjent, som «cloudliners» og «flying buses».[1] Gondolvognene var bråkende og trege, det gikk bare to busser hver time med en samlet kapasitet på 75 passasjerer. Ikke bare kom støyen fra motoren, men også fra kabeltrekkingen ettersom svinghjulene måtte ha grep på vaierne for å dra seg oppover. Allerede etter den første vintersesongen kom forslaget om å erstatte disse bussene med mer egnede gondolvogner med ekstern drivkraft.

De to bussene ble satt på bakken for godt i året 1956, og var bortgjemt fram til taubanen ble oppbrutt av ett metallskrapselskap i sommeren 1960. Den ene bussen ble opphugd mens den andre var kjøpt av en tømmermann i Seaside som verktøysskur.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]