Hopp til innhold

Sjøforsikring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sjøforsikring er en fellesbetegnelse for forsikring av skip. Skadeforsikringen for skip kalles kaskoforsikring. Den gir dekning ved skade og totaltap, samt dekning for kollisjonsansvar. For øvrig dekkes ansvar av en særskilt ansvarforsikring, ofte omtalt som P&I-forsikring (Rederansvarsforsikring). Øvrige former for sjøforsikring er tidstapsforsikring, kasko- og fraktinteresseforsikring.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Forsikring av skip og last har i en eller annen grad forekommet siden sjøtransport av varer over lengre strekninger har funnet sted. Både fønikere, venetianere og hanseater assurerte sine skip. Assuranse av norske skip har forekommet så tidlig som 1700-tallet. Det finnes bestemmelser om sjøassuranse i Christian Vs Norske Lov av 17. juli 1687.

Sjøforsikring i Norge 1806–1864

[rediger | rediger kilde]

I 1726 oppstod monopolselskapet «Kgl. Søassurance Kompagni» i København. Men mange norske redere valgte å tegne assuranser i Hamburg og London, da mye av handelen med Norge gikk mellom Nord-Tyskland og England. Det var imidlertid vanskelig å få full dekning for risiko i et selskap. Årsaken var mangelen på anerkjente besiktigelsesinstitusjoner og skipsregistre. Assuranseselskapet visste derfor lite om både rederi, skute og skipper, og begrenset derfor sin til det beløp han ville holde for egen regning. Reder eller befrakter måtte da gå til flere assurandører for å få full dekning for sin risiko. Med flere involverte assurandører ble det en komplisert affære å få ut oppgjøret om skipet havarerte. Dette var en av årsakene til at flere norske redere valgte å seile uassurert.

Det første forsøket på skape et norsk sjøfartsassuranseforetak skjedde på Borøya utenfor Tvedestrand, da Oxefjordens indbyrdes Assuranceselskab ble stiftet 7. februar 1806. Foretaket var bygd på gjensidighetstanken, men ble imidlertid kortvarig. Foreningen ble nedlagt i 1808. Mye av årsaken var at Danmark-Norge ble med i Napoleonskrigene. Både under og like etter Napoleonskrigene (1807–1814) var det spede forsøk på å skape private forsikringsforetak, men ingen var levedyktige. Fra 1820 og utover var norske redere igjen henvist til å søke seg til utlandet for å få assurert skip og last.

Det var først i 1837 at grunnlaget for en forsikringsvirksomhet på gjensidighetsgrunnlaget og dermed også en mer systematisk og hjemlig bedømmelse av skips assuranseverdi. Bakgrunnen var opprettelsen av Langesundsfjordens Assuranceforening som ble stiftet 10. februar 1837. Foreningen endret navn til Den Første Norske Assuranceforening i 1839. Den Første Norske Assuranceforening ble en suksess, og samme år ble Skibsassuranceforeningen i Arendal dannet. I årene etter dukket det opp flere slike gjensidige foreninger. På midten av 1840-årene dukket det også opp rene profittskapende virksomheter. Flere av disse aksjeselskapene stod imidlertid i nær forbindelse med de lokale foreningene.

Grunnlaget for en norsk forsikringsvirksomhet var betraktelig sterkere enn i 1806. Den nasjonale økonomien var i oppsving og rederne bygget bedre og større skip. Tidene var gode internasjonalt og det fredelige forhold på havet. Dette tok imidlertid ikke de utenlandske assuranseforetakene hensyn til og beholdt en forholdsvis høy premie. Utsikten til lavere forsikringspremie var sannsynligvis en viktig årsak til opprettelsen av Den Første Norske Assuranceforening.

Foreningene foretok en viss besiktigelse og bedømmelse av skipene i forkant av en assuranseinngåelse. Dette arbeidet ble i begynnelsen utført av medlemmer av direksjonen og det var generalforsamlingen som fattet den endelige bestemmelsen. Dette ble tungvint i lengden og besiktigelsen ble etterhvert overtatt av fagfolk på mer eller mindre fast ansettelse. Videre ble den daglige driften ble overlatt til direksjonen og den fast ansatte forretningsfører. Dette fungerte så lenge det var snakk om sommerfart på nære farvann. Men etter hvert som langfarten tok til, så ble det vanskeligere å besikte skipene. Det kunne ta år før skipene kom hjem. Dette gav for øvrig grobunn for å opprette et eget norsk besiktigelsesverk og et register til bruk for rederne. Dette skjedde i 1864 da Det Norske Veritas ble opprettet.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]