Sikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For å lese om redskap (såld) til å sikte korn, småsteiner og liknende, se sikt (redskap)
Tåke hemmer siktbarheten.

Sikt er et mål på den lengste avstanden man kan se et legeme eller et lys på. God sikt er viktig i alle former for trafikk, både på veien, på sjøen og i lufta. Den meteorologiske sikten omhandler hvor gjennomsiktig luften er, og dersom luften er den samme vil sikten være lik både på dagtid og om natten.

Innen luftfart er sikt definert som:

  • den største avstanden man kan se et svart legeme med en viss størrelse på en hvit bakgrunn.
  • den største avstanden man kan se og identifisere et lys med en styrke i nærheten av 1000 candela.

I luftfart har man også en egen definisjon for rullebanesikt.

I svært ren luft som i Arktis eller i fjellområder kan sikten være opp mot 70 til 100 km. Men sikten blir redusert av luftforurensning og i høy fukt. Dis i form av tørrdis og tåkedis, kan redusere sikten en god del, mens man i tåke og røyk kan ha bortimot null sikt. Det samme kan skje i sandstormer. Kraftig regn (for eksempel fra en tordenbyge) gir også dårligere sikt, og det samme kan snøstormer og snøfokk føre til.

Dersom sikten er mindre enn 1500 m, regner man det for å være dårlig sikt. Sikt mindre enn 100 m blir vanligvis rapportert som null sikt. I disse tilfellene kan veier bli stengt eller man kan ha automatiske varsellys som varsler sjåførene. Slike lys kan man sette opp i områder som er kjent for å ofte ha dårlig sikt, og ofte blir det gjort langs veier som har hatt store kjedekollisjoner. I Norge blir derimot dette lite brukt.

Flytrafikken kan ofte bli forsinket når sikten er dårlig fordi flyene må bruke regler for instrumentflyvning og ha større avstand mellom seg.

Sikt er også et mål på spredning av lys. Enten blir noe lys sendt ut og et måleapparat måler hvor mye av lyset som kommer fram, eller så måler man spredningsmengden direkte.

Sikt blir også brukt som et mål på hvor grumsete et vann er.