Shangdi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Shangdi eller Shang Di (kinesisk: 上帝, pinyin: Shàngdì, Wade-Giles: Shang Ti), eller iblant bare Di, senere kjent under navnet Tian, var en preeksistent himmelgud i kinesisk mytologi.

I det tidlige kinesiske Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr.) var Shang Di den høyeste gud. Man kunne ikke vende seg til ham direkte, men måtte be de avdøde forfedrene formidle budskapet.

Dette gudsbegrepet gikk for det meste ut av bruk allerede i kinesisk oldtid, skjønt det kunne leve videre i noen seremonielle sammenhenger. Ettersom den religiøse forståelse også gjennomgikk endringer, var det kanskje lite av den gamle tenkning rundt Shangdi som ble båret videre fremover i historien.

Annen betydning: Den kristne gud[rediger | rediger kilde]

Shangdi er også et av de to ord som brukes innen den kinesiske protestantiske kristenhet om Gud. (Det andre ordet er Shen). De protestantiske oversettelser av Bibelen er av to hovedtyper: De som benytter Shangdi for Gud, og de som benytter Shen.

Den katolske kirke hadde etter en lang diskusjon under ritestriden forkastet Shangdi fordi det var ansett som uheldig på grunn av faren for sterke konnotasjoner som var vanskelige å forene med kristen tanke – det katolske ordet for Gud er Tianzhu.