Sentralhjemmet Floen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sentralhjemmet Floen, eller Pleieheimen Floen, var en gjennomgangsanstalt for privat forpleiede sinnslidende. Hjemmet lå på øya Floen i MangerRadøy, og åpnet i 1922. Institusjonen ble nedlagt i 1986.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1919 kjøpte Bergen kommune eiendommen (g.nr. 42/b.nr. 1) for kr. 50.000 kr. En bygning med plass til 10 pasienter ble oppført, ytterligere utvidelser ble foretatt gjentatte ganger. Hjemmet drev et eget gårdsbruk, og tilstrebet således en viss grad av selvforsyning. Likevel var institusjonen et underskuddsforetagende.

Det kunne være problematisk å skaffe pleiere til pasienter som ikke fikk eller trengte plass ved sinnssykeasylene. For å avhjelpe plassmangelen og for å føre en mer effektiv kontroll med privat forpleining, ble det opprettet slike sentralstasjoner som Floen. Stasjonen var ment å skulle være en mønsteranstalt til eksempel for de private forpleierne. Derfor måtte stasjonen ligge i distriktet hvor de fleste forpleierne holdt til. Hjemmets bestyrerinne skulle foreta regelmessige inspeksjoner hos forpleierne.

Reservelegen ved Neevengården sykehus var også bestyrer ved Floen, og i 1930 ble Floen lagt direkte under Neevengåden sin administrasjon.

En del pasienter ble overflyttet til Dr. Martens sykehus i 1960-årene. Fra 1972 var institusjonen fylkeskommunal, og i 1986 ble den nedlagt. Pasientene overførtes til Radøy somatiske/psykiatriske sjukeheim. I dag huser bygningene Floen kollektivet.

Bergen Byarkiv oppbevarer deler av arkivet etter Sentralhjemmet Floen. Her belyses også Floens virksomhet, siden den lå under Neevengårdens administrasjon fra 1930. I tillegg er arkivet etter Dr. Martens sykehus relevant i og med at en del pasienter ble overflyttet dit i 1960-årene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]