Seljordsormen
Seljordsormen er ifølge folketroen en sjø- eller linnorm, det vil si et stort, slangeliknende sjødyr, som holder til i det 13 km lange Seljordsvannet (Seljordsvatn) i Seljord kommune i Telemark.
Dyret har vært omtalt i lang tid og det foreligger en mengde vitnebeskrivelser om møter med Seljordsormen, særlig fra varme, stille sommerdager. Den eldste skriftlige beretningen om skapningen er fra 1750, da den skal ha velvet en robåt med et flyttelass som tilhørte en mann fra Bø, men også i vår tid påstår enkelte at de har observert ormen i eller ved innsjøen i Skiensvassdraget. Forskjellige ekspedisjoner har gjentatte ganger forgjeves besøkt Seljordsvannet i forsøk på å bevise at Seljordsormen eksisterer.
Seljordsormen, som i nyere tid har fått kjælenavnet «Selma», brukes i dag aktiv i markedesføringa av kommunen overfor turister og besøkende. Ormen har siden 1989 også prydet Seljords kommunevåpen. Det er utformet av Trygve Magnus Barstad.[1]
Enkelte mener at Seljordsormen er av samme art som den skotske Nessie, sjøormen i Loch Ness. Også den enorme kraken kan tolkes som en vannlevende linnorm av denne typen. Andre har tolket Seljordsormen som en sjøhest.
Film og TV[rediger | rediger kilde]
I 2009 sendte NRK TV en dramaserie for barn med tittelen Ormen i Seljordsvannet. Serien var på fem episoder, og var tilrettelagt for døve og hørselshemmede; hovedpersonen er en døv gutt som har tegnspråk som morsmål.[2] Serien handler om at hovedpersonen Henrik og hans kamerat Amar vil bevise at Seljordsormen faktisk finnes. Manuset var skrevet av Terje Solli, og regien var ved Lars Jørgen Mørland.[2] Serien var produsert av Døves Media.[2]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Om Seljord». Seljord kommune. Besøkt 16. januar 2017.
- ^ a b c «Tid for tegn: Ormen i Seljordsvannet». 8. februar 2013. Besøkt 28. august 2023. «Norsk serie. (1:5) Henriks far lette etter ormen i Seljordsvannet. Mange mente derfor at han hadde en skrue løs. Nå er han død og Henrik og kameraten Amar bestemmer seg for å bevise at faren hadde rett.»