Selgekone
_-_Gamle_Christiania-Billeder_(1893)_-_0029.5.jpg)
En selgekone, eller «kurvekone», var betegnelsen på enker som hadde fått privilegium på ambulerende handel i byens gater; enten på gaten, eller fra dør til dør.
Selgekonene og kramkarene forsvant etter hvert som salg i faste lokaler (butikker) ble etablert og kundene søkte dit.[1]
Selgekoner er kjent fra Oslo[2][3], Stavanger[4], Halden,[5], Moss[6], Larvik[7] og Bergen[8]. De nevnes både på 1700- og 1800-tallet.[9]
Privilegiet ble oppnådd gjennom å søke til Magistraten,[10] og ble tillatt som en håndsrekning til kvinnene, slik at de selv kunne tjene til livets opphold. Dette gjorde de ved å selge brød, frukt, egg, fisk og en del andre varer. Det var altså en mellomting mellom et næringspolitisk og et sosialt tiltak.[11] Tidlig på 1800-tallet var privilegiet som selgekone øremerket for enker.[12]
Bergen[rediger | rediger kilde]
En av de første kjente selgekoner i Bergen var Sigbrit Willoms, kongens «svigermor».[13]
En del informasjon om selgekoner kan finnes i arkiver oppbevart ved Bergen Byarkiv.[11] En finner en del søknader, lister, sertifikater og andre dokumenter fra årene 1814–1816 i arkivet etter Bergen Magistrat. Dokumentene gir opplysninger om søkernes familieforhold og livssituasjon, enkelte ganger svært detaljert. Her finnes også informasjon om retningslinger og begrensninger for denne handelen.
Noen selgekoner var kommisjonærer for enkelte handelshus, i Bergen blant annet Sundt.[14] I Bergen Byarkiv finnes en såkalt selgekonebok fra tiden 1866 - 1874 i arkivet etter Sundt & Co. A/S. Her finner vi opplysninger om firmaets selgekoner. Selgekonene gikk hjem til kundene med prøver av ulike varer. «Selgekoneboken» inneholder opplysninger om dato, solgte varer og prisen for dem.
«Rangle Selgekone» nevnes i en av novellene i Amalie Skrams novellesamling Barnefortellinger (1890).[15]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Lavik, Randi (1996). Varehandelens utvikling: kjøp og salg hjemme og ute. [Lysaker]: I samarbeid med Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). ISBN 8245601306.
- ^ Hilde Sandvik (2002). Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet, med linjer fram til gifte kvinners myndighet i 1888. Oslo: Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.
- ^ Mordt, Gerd (1993). Kvinner og næringsrett : kvinneparagrafene i håndverksloven av 1839 og handelsloven av 1848. Universitetet i Oslo, Tingbokprosjektet. s. 51-58. ISBN 8299187087.
- ^ Alsvik, Marit Karin (1998). Kjære sentrum. Hafrsfjord forlag. s. 104. ISBN 8275900476.
- ^ Folketellingen 3.12.1900 for 0101 Fredrikshald kjøbstad. Teleslekt. 1996. ISBN 8277933290.
- ^ Nordli, Per-Ole (1999). Mandtal over Moss bys indbyggere 1841-1844. Moss ættehistorielag. ISBN 8299495601.
- ^ Folketellinga 1865 for 0707 Larvik. Sentralen. 1999. ISBN 8276635148.
- ^ Lorentzen, Bernt (1948). Bergenserne bygger. Jacob Neumann. s. 56-57.
- ^ Hilde Sandvik (1985). «Kvinner i bynæringer på 1700-tallet». Kvinnekår i det gamle samfunn ca. 1500-1850. Oslo. ISBN 8290176147.
- ^ Sølvi Sogner; Hilde Sandvik (1989). «Ulik i lov og lære; lik i virke og verd? : kvinner i norsk økonomi i by og på land ca 1500-1800». Historisk tidsskrift; nr 4, 1989. Oslo: Universitetsforlaget. s. s. 434-462.
- ^ a b Selgekoner - oppslagsverket oVe, artikkel av Arne Skivenes, Bergen Byarkiv.
- ^ Skivenes, Arne: «Gatesalg - et privilegium!»
- ^ Lorentzen, Bernt (1935). Bergens by i svunne dager. Bergens historiske forening. s. 32.
- ^ Berg, Adolph (1945). Fra smitt og smau. Eide. s. 170.
- ^ Skram, Amalie (1996). Amalie Skram for skoleungdom. Laksevåg: Kommunalavdeling skole, Bergen kommune. s. 64.