Samværsrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Samværsrett er den rett barnet har til å få være med den forelderen som ikke er bostedsforelder. Samværsrett er også en rettighet gitt den ene forelderen som ikke bor daglig med barnet om å få være med sitt barn.

Samværsrett til barn og forelder blir gitt og definert i den norske barneloven, gjennom Norges forpliktelser til Den europeiske menneskerettskonvensjon og rettighet til samvær med begge sine foreldre for barn blir også gitt gjennom FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg til å følge.

Samværsretten blir ikke sikret eller beskyttet av Norge i de tilfeller der samværsretten krenkes og samvær nektes gitt av bostedsforeldren. Noe som gir en situasjon der mange norske barn nektes samvær med en av sine foreldre uten at dette blir motvirket av forvaltning og rettsvesen. Det finnes ingen instans som følger opp om samværet blir iverksatt etter en dom, selv ikke en høyesterettsdom. Dette betyr at den med hovedomsorgen kan fremdeles blokkere samværsretten[1].

Etter straffeloven § 261 er det straffbart for samværsforelderen å holde barnet borte fra bostedsforelderen, men det er ikke gjort straffbart for bostedsforelderen å holde barnet borte fra samværsforelderen.

Norge har flere ganger vært innklaget og dømt i Den europeiske menneskerettdomstol (EMD) etter krenkelse av samværsretten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Far trodde høyesterett skulle gi ham rett». 7. januar 2011. Besøkt 20. november 2011. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]