Rune Andersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rune Andersen
Født19. juni 1962 (58 år)
KristiansandRediger på Wikidata
Utdannet ved Kristiansand lærerhøgskole (19831987)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Komiker / Skuespiller
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Komiprisen (2005)Rediger på Wikidata
IMDbIMDb

Rune Andersen (født 19. juni 1962 i Kristiansand) er en norsk skuespiller, konferansier, tekstforfatter, humorist og standup-komiker. Han er særlig gjort seg kjent med imitasjon av diverse kjente mennesker i Norge.[1]

Andersen gikk grunnskole på Oddemarka skole i Kristiansand. Det var forøvrig denne klassen han hadde med seg da han var gjest i underholdningsprogrammet Den store klassefesten i 2005. Etter gymnaset gikk han lærerhøyskole og ble utdannet adjunkt i 1987. Han har ikke praktisert læreryrket.[2]

Han startet karrieren som skuespiller i 1987 via den lokale revygruppen Tangakavalerene i Kristiansand. På 1990-tallet ble han en del av revygruppen Løgnaslaget sammen med Per Inge Torkelsen. I 1998 deltok han i Tusenårsrevyen (med Are Kalvø) på Det norske teatret og i 2004-2005 var han aktuell med forestillingen Hurra for Andersen! som turnerte i de fleste større byer i Norge. Forestillingen ble sett av over 100 000 og fikk terningkast seks både av Dagbladet og VG.[3] I 2006 var han aktuell med musikalen Kveiteprinsen, en samfunnssatire der han delte rollene med Åsleik Engmark og Siw Anita Andersen.

Han har opptrådt flere ganger på norsk TV. Blant annet i humorprogrammet Egentlig som gikk på NRK fra 1993-97 og i matprogrammet Kystmat som har gått på TV 2 siden 2019.[4] Han var også i mange år med i det humoristiske radioprogrammet Hallo i uken.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 2005 vant han Komiprisen for "beste forestilling - scene" og "beste mannlige artist, revy og komedie" (for forestillingen Hurra for Andersen!).[5]

I 2019 mottok han Jon Lilletuns ærespris for sin åpenhet om vold i nære relasjoner. Bakgrunnen var at han ble utsatt for grov vold av sin egen far i oppveksten. Faren døde på 1980-tallet.[6] Den vonde oppveksten med faren skildret han i teateroppsetningen Lykkeliten som hadde premiere i 2018.[7] Han gikk offentlig ut med disse opplevelsene fra barndommen i 2016.[8]

Familiære forhold[rediger | rediger kilde]

Andersen ble gift i 2002. Ekteskapet ble oppløst i 2008.[9] Han ble gift for annen gang i 2018.[10]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Diverse artister (2005)
  • Utsolgt! (Løgnaslaget) (2002)
  • Myggen: Is i magen (1995)
  • Hallo i uken vår 98 (1998)
  • Hallo i uken høst 98 (1999)
  • Et rop om hjelp: Hallo i uken 1990–99 (2000)
  • Finnes det da ingen grenser! Hallo i uken 2002 (2002)
  • Krig & fred på nye eventyr, Hallo i uken 2003 (2003)
  • Nasjonale prøvelser – Hallo i uken 2005 (2005)
  • Barn av den rødgrønne regnbuen, Hallo i uken 2006 (2006)
  • Bunnen er nådd, Hallo i uken 2008 (2008)
  • ESS Engros: Latterkuler – Norske humorklassikere i 50 år (2013)
  • ESS Engros: Latterkuler 2 – Norske humorklassikere i 50 år (2014)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rune Andersen - standupkomiker». latter.no. Besøkt 21. april 2020. 
  2. ^ ØSTBY, HILDE (12. august 1998). «Gjør narr av kongen». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. april 2020. 
  3. ^ Ramnefjell, Geir (5. desember 2005). «Rune Andersen tar hevn». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. april 2020. 
  4. ^ «Kystmat». TV 2 Sumo (norsk). Besøkt 28. april 2020. 
  5. ^ NTB (29. august 2005). «Hurra for Andersen!». adressa.no. Besøkt 21. april 2020. 
  6. ^ Gilbrant, Jørgen (28. april 2019). ««Pappa holdt på å drepe mamma. Så tok han tak i meg»». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 21. april 2020. 
  7. ^ «Showpremiere «Rune Andersen - Lykkeliten»: Vondt og varmt». www.vg.no. 17. januar 2018. Besøkt 21. april 2020. 
  8. ^ «Rune Andersen forteller om oppveksten med voldelig far». www.vg.no. 21. mai 2016. Besøkt 21. april 2020. 
  9. ^ «Humorist skilles». TV 2. 12. september 2008. Besøkt 21. april 2020. 
  10. ^ «– Det var ei med skarre-r og perlehvitt smil som måtte til». www.fvn.no. Besøkt 22. april 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]