Røytinga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Røytinga er ei øy ytterst på kysten utenfor Byrknesøyna i Gulen kommune. Røytinga ligger like innenfor (øst for) Vassøyane, og avgrenses av Fensfjorden i sør og øygarden i Sognesjøen i nord.[1] Øygruppa har tidligdevonske bergarter, og er bevokst med atlantisk lynghei. Det er et populært område for småbåtfolk, og på vestpynten av den vestre halvdelen av øya (Røytingkalven) står Røytingkalven fyr.

Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen, da det «nordamerikanske» kontinentet Laurentia støtte sammen med det «nordeuropeiske» Baltika for 425 millioner år siden. Gulen ligger helt i vestre kant av det synlige grunnfjellskjoldet, og omgis av de kaledonske skyvedekkene av tidligere havbunnskorpe som i sammenstøtet ble skjøvet opp på land og preger nabokommunene i sør og sørvest. Men Vassøyane og øya Røytinga helt i sørvest tilhører Solundbassenget fra seinsilur og tidlig devontid. Disse småøyene og hovedøyene i Solund er dekket med konglomerat og sandstein som ligger oppå putelava. Solundbassenget oppstod gjennom en kombinasjon av vulkanistisk havbunnspredning og kystnære avsetninger da det akkurat her, for 420-410 millioner år siden, var litt tilbake av havet (Iapetus) mellom Laurentia og Baltika.[2] Formasjonen er resten av et gjenværende havbasseng som var i bevegelse samtidig som avrenning fra den nye, kaledonske dekket i øst avsatte sandstein oppå eldre bergarter i overgangen fra silur til devon. Bergartene på Vassøyane og Røytinga består således av drøyt 400 millioner år gamle avsetningsbergarter.

Den 6. januar 1993 gikk containerskipet Scan Lifter på grunn i Røytinga. Ombord i båten var det 8 personer, og ingen ble alvorlig skadet. Det var full storm i området. Grunnen til forliset var motorstopp. Det rant ut 55 tonn dieselolje i sjøen, og det gikk mer enn tre år før vraket ble fjernet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Røytinga på Norgeskart.no fra Statens kartverk
  2. ^ Ramberg, Ivar B (red): Landet blir til – Norges geologi, 2007, side 113 og 192-194.