Pugio

Pugioo med vagina fra den romerske grensebyen Carnuntum, 100-tallet etter vår tdsregning

En pugio er en type bredbladet dolk brukt av romerske soldater fra siste århundre av den romerske republikken og under mesteparten av keiserriket. I form kunne den minne om en kort, kompakt utgave av en tidlig gladius hispaniensis med et blad med tydelig «midje».

Historie

Pugioen utviklet seg som gladiusen fra spanske forbildet. De ble først vanlig på 100-tallet før vår tidsregning. De tidlige utgavene var smalere og lettere enn senere typer, og liknet på de dolkene som ellers var vanlige i middelhavsområdet den gang. Slirene var av tre og trukket i metall. Metalltrekket var gjerne rikt dekorerte. Etter 100-tallet etter vår tidsregning ble slike våpen mindre vanlig, men de dukker opp igjen i funn fra slutten av 200-tallet og utover 300-tallet i en bredere og tyngre utgave. Disse hadde også enklere slirer med mindre metall, og ser ut til i større grad å ha vært bruksvåpen. Mot slutten av Romerriket ble pugioen i stor grad erstattet av kampkniver i bruk blant de mange leiesoldatene som fylte de romerske legionene, men var forsatt i bruk som paradevåpen blant offiserer og endog keisere helt til oppløsningen av Vestromerriket på slutten av 400-tallet.

Usikker funksjon

Hva pugioene faktisk ble brukt til har vært omdiskutert. De kan åpenbart ha fungert som ekstravåpen, i Roma by hadde for eksempel ikke soldater vanligvis adgang til å bære sverd, men de kunne bære sine militære cingula, som dolken var en del av. Imidlertid ser ikke alle soldater ut til å ha båret pugio. Det er også ukjent om de ble utlevert sammen med annen våpen og utrustning, eller var noe soldatene måtte kjøpe privat. De har vært lite egnet som brukskniver, hvilket bekreftes av de mange funn var mange slags arbeidskniver fra utgravinger av romerske militærleire. De mange påkostede slirene med metallarbeider i bronse, sølv og emalje antyder at pugionene både har fungert som et investeringsobjekt.