Produktbasert planlegging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Produktbasert planlegging er en metode i prosjektledelse hvor man identifiserer prosjektleveranser og tilhørende arbeider som utgjør et prosjekt eller bidrar til å levere prosjektets mål. Det er en grunnleggende del av tilnærmingen til prosjektledelse innen PRINCE2.[1] Produktbasert planlegging er ment å sikre at alle nødvendige produkter identifiseres og fanges opp. Dokumentene som definerer selve prosjektet anses også i denne sammenehengen som produkter.

Produktnedbrytningsstruktur[rediger | rediger kilde]

Den produktbasert planleggingen starter med å identifisere en produktnedbrytningsstruktur som deretter forbedres gjentatte ganger inntil alle de nødvendige produktene har blitt identifisert. Produktnedbrytningsstrukturen er således et hierarkisk tre med alle produktene og delproduktene som utgjør det endelige sluttproduktet.

Dokumenter som er essensielle for arbeidet med å levere prosjektet regnes også som produkter i denne sammenhengen, og produktnedbrytningsstrukturen er på denne måten mye mer enn bare en sprengskisse av det endelige sluttproduktet. Produkter som inngår kan også være produkter som kreves for å administrere prosjektet, for eksempel papirbaserte produkter og kvalitetsprodukter som godkjenninger eller kvalitetskontroller av tidligere produserte produkter. Eksempler inkluderer kravspesifikasjoner, designgodkjenninger, testdokumentasjon, sikkerhetssertifiseringer, og så videre.

Produktflytdiagram[rediger | rediger kilde]

Etter at produktnedbrytningsstrukturen har blitt opprettet kan man begynne arbeidet med å utforme et flytdiagram for produktet som identifiserer en prioritert rekkefølge for produktene, og vil typisk inneholde flere og komplekse parallelle baner. For praktiske formål er dette flytdiagrammet i hovedsak det samme som et PERT-diagram (program evaluation and review technique) brukt til planlegging av kritiske utviklingsbaner, og som leder til en naturlig utvikling av prosjektets tidsplan.

Arbeidsnedbrytningsstruktur[rediger | rediger kilde]

Med en forståelse av hvilke leveranser som kreves og i hvilken rekkefølge de skal produseres kan arbeidet begynne med å definere oppgavene som kreves for å produsere dem.

En betydelig fordel med produktbasert planlegging er muligheten til å synliggjøre kritiske forutsetninger og begrensninger, og dette kan gjøres med en arbeidsnedbrytningsstruktur. Dersom man for eksempel skal bygge på en ekstra etasje på toppen av et hus vil gulvet som den nye etasjen skal bygges oppå være et nødvendig produkt for det produtket man har fått i oppdrag å levere. Gulvet blir da et produkt som leverandøren håper allerede er der og er egnet til formålet, men ettersom leverandøren ikke har fått i oppdrag å levere dette faller det utenfor prosjektomfanget og må derfor tas med som en forutsetning. Ved at man på denne måten definerer hele produktmengden som kreves for prosjektet og ikke bare det som er innenfor prosjektomfanget kan man synliggjøre og dokumentere kritiske forutsetninger. En annen fordel sammenlignet med aktivitetsbasert planlegging er rapportering er at produkter enten er ferdig eller ikke, mens aktiviteter kan være 90% ferdige for lengre perioder selv om arbeidet fortsatt pågår. Man har en tendens til å glemme ting som må gjøres for å fullføre et prosjekt, og denne metoden forsøker å fange opp alle disse slik at man reduserer sjansen for at noe blir oversett. Denne metoden brukes i PRINCE2.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Eksempelvis kan et kjøleskap være et sluttprodukt med underprodukter som dør, hyller, varmeveksler, vifter, isbitdispenser, lys, og så videre. Hvert av disse underproduktene består igjen av mindre produkter som dørhåndtak, isolasjon og magnetisk lysbryter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «PRINCE2 i fokus – produktbasert planlegging». www.prosjektbloggen.no (norsk). Besøkt 20. november 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]