Politiroman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Politiroman er betegnelsen på en undergenre innenfor kriminallitteraturen.

I vid forstand er en politiroman en kriminalfortelling der etterforskningen av en forbrytelse foretas av representanter for politiet. I den «klassiske» politiromanen er skildringen av politiets arbeid noenlunde realistisk. Heller enn en enkelt hovedperson, fokuserer en «klassisk» politiroman på et kollektiv av etterforskere.

Politifolk som hovedpersoner i kriminalfortellinger har forekommet gjennom hele kriminalgenrens historie, men til tross for at Georges Simenons suksess med Maigret-fortellingene fra begynnelsen av 1930-tallet inspirerte til flere kopier (blant annet i Norge), ble ikke politiromanen etablert som egen undergenre før etter annen verdenskrig.

En pionér innen politiroman-genren var amerikaneren Hillary Waugh. Mer innflytelsesrik er Waughs landsmann Ed McBain (Ewan Hunter), og hans langlivede serie om 87. politidistrikt i en fiktiv amerikansk storby. McBain var mer påvirket av radio- og TV-serier, som Dragnet, enn av den trykte litteraturen. Med det svenske forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö slo genren på 1960-tallet ut i full blomst i Norden. Sjöwall & Wahlöö var inspirert av McBain, men også (i de tidlige bøkene) av Simenon. Norges første politiromanforfattere var Tor Edvin Dahl (under pseudonymet David Torjussen; mest påvirket av Waugh) tett fulgt av Gunnar Staalesen (med fortellingene om Dumbo & Maskefjes, inspirert av amerikaneren Chester Himes) – riktignok med en slags forløpere i 1930- og 40-tallets fortellinger om trauste politibetjenter (Arthur Omres Webster, i tillegg til Stein Ståle og Lorentz N. Kvam).

Fra begynnelsen av 1990-tallet har varianter av politiromanen dominert norsk og internasjonal krim. Kjell Ola Dahl innledet den norske trenden i 1993 med Dødens investeringer, men ble raskt fulgt av Anne Holt, Karin Fossum og Unni Lindell. Jo Nesbø, Jørgen Gunnerud. Bjørn Bottolvs og Jørn Lier Horst må også regnes til de viktige, norske bidragsyterne til genren. Anne Holt, Bjørn Bottolvs og Jørn Lier Horst har alle yrkesbakgrunn fra norsk politi.

Dagens politiromaner vil ofte ha en enkelt helt eller heltinne, fremfor politikollektivet. Tidlige eksempler på slike politihelter finnes hos P.D. James, Ruth Rendell og Colin Dexter – i tillegg til pioneren Simenon. Det fremste eksemplet idag er trolig skotske Ian Rankin, og hans bøker om John Rebus. Blant forfatterne som fortsatt holder fast på politikollektivet, kan nevnes svensken Håkan Nesser, som i likhet med McBain henlegger sine fortellinger til en fiktiv by.