Pluralisme (vitenskap)

Klassisk pluralisme (også kalt ’empirisk demokratiteori’). Fremste representanter: David Truman og Robert A. Dahl. Bygger delvis videre på Schumpeters teorifundament: Politikk er styrt av egeninteresse. ’Klassisk’ demokratiteori er for idealistisk og for lite basert på de faktiske forhold; den må gjøres mer ’realistisk’. Demokrati betyr i moderne samfunn at folket velger de politiske lederne – ikke at det er folket som styrer. Pluralismen brakte organisasjonene inn i politisk analyse. Ulike typer sammenslutninger spiller en formidler- eller bufferrolle mellom individer og myndigheter. Sammenslutningene tar form av interesse- eller pressgrupper, og blir som sådan formidlere for velgernes interesser og oppfatninger overfor myndighetene, og slik det fremste uttrykk for det moderne demokrati. For å bevare slike grupper som demokratiske uttrykk må myndighetene beskytte alle gruppers like organisasjonsrett hindre én gruppe i å undergrave de andres organisasjonsrett.

Politikken arter seg som et forhandlingsspill mellom myndigheter og interessegrupper. Staten utgjør ikke noe kraftig maktsentrum i det pol. system. De ulike etatene er selv deltakere i forhandlingsspillet. Myndighetenes overordnede oppgave er å megle frem løsninger som de stridende interessene kan være rimelig fornøyde med. Stabiliteten i systemet sikres ved at de mange særinteressene oppveier og balanserer hverandre. Frykten for flertallstyranni er grunnløs, fordi en majoritet alltid er dannet av mange konkurrerende minoriteter. Demokrati er ikke flertallsstyre, men styre ved de mange mindretall. Demokrati defineres ikke på ideell, men empirisk basis: ’Demokrati er den styreform som praktiseres i de land som vanligvis regnes som demokratiske’ (R.A. Dahl). Reiser problemer om forholdet mellom deskriptive og normative utsagn.

Lavt politisk engasjement problematiseres ikke. Tas tvert imot som uttrykk for at demokratiet fungerer godt. Stort politisk engasjement kan derimot være skadelig fordi det fungerer splittende og polariserende på samfunnet. Tyder på at posisjonen ikke er ’nøytral’ (som den hevdet), men en implisitt forsvarer av status quo. Et hovedpunkt i kritikken mot pluralismen er at forhandlingsstyrke er ulikt fordelt mellom samfunnsgrupper. Ressursfordeling som skjer på grunnlag av hva hver gruppe kan mobilisere av ressurser for egne krav blir derfor urettferdig.

Nypluralisme (Representanter: Robert A. Dahl/Charles Lindblom) Tar et (delvis) oppgjør med egne gamle standpunkter. Ulikhet som skapes i økonomien er kilde til politisk ulikhet. Løsning: Økonomien må demokratiseres gjennom innføring av kooperativt eierskap og kontroll over produksjonsmidlene.