Planetgir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Fig. 1 Eksempel på planetgir.
Fig. 2 Eksempel på planetgir benyttet for nedgiring.

Planetgir er et gir som har flere tannhjul utenpå hverandre. To eller flere (ofte tre, som i fig. 1) planethjul er i inngrep med et sentralt plassert solhjul. På yttersiden er planethjulene i inngrep med en tannring. Planethjulene er opplagret i en brakett. Planethjulene har en episyklisk rotasjon og navnet episyklisk gir blir av og til brukt.

Et planetgir kan benyttes for å redusere eller øke turtalet, avhengig av hvilke hjul som kan rotere fritt. Om en låser den ytre tannringen og driver braketten med planethjulene vil solhjulet rotere med større turtal enn braketten. Om en derimot låser solhjulet og driver braketten vil den ytre tannkransen rotere med mindre turtal enn braketten. En kan også låse braketten med planethhjulene og drive enten solhjulet eller den ytre tannkransen. En fordel med planetgir er at kreftene blir balanserte. De kan derfor overføre stort dreiemoment uten at dimensjonene blir for store.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Fig. 2 viser et planetgir benyttet for å redusere turtalet. Den ytre tannkransen (rosa) er låst i dette eksempelet og solhjulet (gult) blir drevet av inngående aksling (gult). Solhjulet driver planethjulene (blått), som så driver braketten (grønt), slik at den roterer i samme retning som solhjulet, men med redusert turtall. De røde merkene viser vinkelen til solhjulet og braketten i utgangspunktet (venstre) og etter at solhjulet har rotert litt under en halv omdreining, har braketten rotert 30° med klokken.

Bruk[rediger | rediger kilde]

På grunn av at planetgir er kompakte og kan overføre store dreiemoment blir de ofte brukt som navreduksjon på lastebiler, anleggsmaskiner, skogsmaskiner og liknende. De blir også benyttet i automatgirkasser og i navgir på tråsykler. T-Forden var utstyrt med manuell girkasse som benyttet planetgir.