Piken som trådte på brødet

Piken som trådte på brødet er en fortelling av H. C. Andersen fra 1859, basert på et eventyr fra Fyn. Den handler om ei jente som legger et brød i myra, blir sugd ned i det underjordiske helvete, og reddes etter ei stund.

Fortellingen har vært brukt i ballett. I 1958 finner en eventyret som grunnlag for et skillingstrykk, som Alf Prøysen presenterte i sin visespalte i «Magasinet for Alle». Det går som følger:

1.Med sorgens toner jeg synge vil om et forferdelig under,
du som det hører lytt dertil og husk det alle stunder.
I Sibans by ved Pennestrand i Pommersn det skjønne land,
er dette under hentet.

2.En fattig bonde bodde der og barn han hadde mange,
som voldte hannem stort besvær om brød han måtte gange.
Men eldste datter med sin far samt mor og søsken avskjed tar
og draget bort for at tjene.

3.Den samme kjente ikke seg da hun seg selv fikk råde,
men kastet uforsiktig seg i sjels og legems våde,
thi all den lønn hun kunne få til stas og prakt den skulle gå
og til hofferlig levned.

4.Husbonden sagde: Pike kjær la sådant hovmod falle,
betenk av hvilken stand du er hva skal man deg vel kalle.
Har du til overs av din lønn så gi din far det er min bønn
han betler jo sin føde.

5.Hun svarte: Jeg er ung og skjønn ved smukke kleder jeg dveler,
hva vil forslå min lille bønn om jeg med fader deler,
ei nogen tar jeg noget fra ei nogen ga meg hva jeg vil ha,
jeg selv har det fortjenet.

6.En tid derpå det hendte seg at hennes fader døde,
at moderen så ynkelig på kjepp og stav seg støder,
ba datteren som nu var rik til graven følge sin faders slik
som Gud selv det befaler.

7.Hun hadde da i fjorten år seg meget gods ervervet,
hvis ei av hovmods synden sår Guds gaver var forhvervet.
Hun svarte: Det går ikke an begrav ham som I vil og kan,
men jeg min mynt ei røver.

8.Jeg skal på neste markedsdag meg nye kleder kjøpe,
det passer ei for meg at jeg derom i lønn skal løpe,
hvor jeg meg kleder hver mann ser stor sak hva grav man gubben gir
ei nogen derom skjøtter.

9.Da hennes frue slik hårdhet så hun mere kjærlig tenkte,
barmhjertighet i henne lå hun flittig penger skjenkte,
så at den arme kone da husvalet derpå gikk derfra
den døde at begrave.

10.Til gjest nu piken buden ble hun derfor vel seg prydet,
ga Gud og dyden avskjedsbrev og hovmodsguden lydet.
Av fruen fikk hun tvende brød med til sin mor som led stor nød
og sådan hjelp behøvet.

11.Da hun et stykke hadde gått og harmfullt brødet båret,
sin frues kjærlighet forsmådd for moderen beskåret,
kom hun dit veien uren var merk hvilket middel da hun tar
for sine sko at spare.

12.Her var ei sten, ei heller stang hvorpå hun kunne stige,
omkring var veien altfor lang hun vil da smutsig blive,
da tar hun brødene at så hun derpå kunne tørrskodd gå
men hermed reisen endte.

13.Straks hennes føtter faste sto da hun brødet træder,
forgjeves trakk hun i sin fot hun banner og hun sveder,
men som en klippe eller sten hun står som om at hennes ben
til jorden vare festet.

14.Da hun seg sådan straffet ser begynner hun at gråte,
av jord og himmel hjelp hun ber med bleke kinner våte.
Av folk som skal til kirke gå slikt grufullt syn man aldri så
til presten de forkyndte.

15.Ved sluttet messe presten går det under selv at skue,
han ser hvor synderinnen står så alle mann må grue.
Om hjelp hun beder hver en mann de byder til men ingen kan,
fra marken henne røre.

16.Da trådte presten henne til alvolrig bot at gjøre,
bekjente synden og Gud vil den arme synder høre.
Hun ropte da: Jeg usle barn har selv meg ført i syndens garn
fortjent jeg derfor lønnes.

17.Guds ord jeg aldri elsket har og prestene foraktet,
bedrøvet både mor og far og hovmod ettertraktet.
Guds gavers misbruk var min lyst nu mettes jeg med kvalfullt bryst
og sådant alt med rette.

18.I mennesker som ser meg her la dette Eder lære,
at man skal have Jesus kjær foreldre skal man ære.
Fly hovmot som en rot til alt som er i mot hva Gud har talt
bli av min tilstand vise.

19.Knapt kunne hun de siste ord med dempet røst fremføre,
før enn den ellers faste jord begynte seg at røre.
Hun foldet sine hender da og sank ned til den grav
som henne hastig gjemte.

20.O mennesker, betenker Jer og lader hovmod fare,
thi synden hvor du enn den ser er visst en farlig snare.
La pikens uhell skremme Jer fra synd og hovmod mer og mer,
om I vil himmelen arve.

Kilder

• De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983