Pierre Blet
| Pierre Blet | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 20. nov. 1918[1][2] Thaon | ||
| Død | 29. nov. 2009[1] (91 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, historiker, forsker | ||
| Utdannet ved | University of Clermont-Ferrand (1896-1976) Université de Lyon Universitetet i Paris, Sorbonne Universität Innsbruck | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie des sciences morales et politiques (1985) (korresponderende medlem) Pontifical Committee of Historical Sciences | ||
| Utmerkelser | Grand Prix Gobert (2008) Prix Feydeau de Brou (1962) CNRS' sølvmedalje (1960-årene)[3] | ||
Pierre Blet (født 20. november 1918 i Thaon i departementet Calvados i Frankrike, død 29. november 2009 i Roma) var en katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var historiker og professor i kirkehistorie ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Han arbeidet også under det meste av sitt virke, fra 1956 til 2006, i Vatikanets hemmelige arkiv.[4]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Formasjon, prestevielse[rediger | rediger kilde]
Blet trådte inn i jesuittenes novisiat i Laval den 7. september 1937, men hans åndelige og akademiske formasjon fikk et avbrudd ved utbruddet av annen verdenskrig.[trenger referanse] Etter krigen tok han lisensiatgraden i teologi. Han ble presteviet i 1950.
Historiker[rediger | rediger kilde]
I 1958 tok han doktorgraden ved Sorbonne med hoveddissertasjonen Les assemblées générales du clergé de 1615 à 1666. Han skrev også tilleggsarbeidet Correspondance du nonce en France, Ranuccio Scotti : 1639-1641, og viste dermed også en kompetanse innen forståelsen av det pavelige diplomati.[trenger referanse]
I 1959 ble Blet kalt til Roma for å undervise i kirkehistorie ved Det pavelige universitet Gregoriana. Der forble han resten av sitt liv. Et viktig tidlig prosjekt for hans fortsatte historiske forskning var fransk kirkehistorie på 1600-tallet. Pave Johannes XXIII gav ham i 1961 i oppdrag i å kompilere og publisere Acta Nunciaturae Gallicae med de apostoliske nuntier i Frankrikes korrespondanse opp gjennom tidene. Det ble et verk på 15 bind.
I 17 år underviste han også i den pavelige diplomatis historie ved Pontificia Ecclesiastica Academia (der de pavelige diplomater får sin utdannelse).
Actes et documents[rediger | rediger kilde]
Blet ble en av de fire historikere (sammen med Angelo Martini, Burkhart Schneider og Robert A. Graham som etter oppdrag av pave Paul VI arbeidet i Vatikanets hemmelige arkiv for å kompilere og offentliggjøre dokumenter vedrørende Pavestolen under Annen verdensikrg (Pavestolen og krigens forløp, pavestolens arbeid for krigens ofre ikke minst de jødiske ofre, og Pius XIIIs korrespondanse med det tyske katolske biskoper. Oppdraget ble gitt kort tid etter pavevalget i 1963. Foranledningen var påstander og polemikk om pavelig unnvikende holdning og «taushet», særlig etter lanseringen av teaterstykket Der Stellvertreter av Rolf Hochhuth.[trenger referanse]
Mellom desember 1965 og 1981 ble det publisert tolv bind med dokumenter i serien Actes et documents du Saint-Siège relatifs à la Seconde Guerre mondiale[5]. En tid etter presenterte og analyserte pater Blet fruktene av dette arbeide i en bok som i fransk originalutgave heter Pie XII et la Seconde Guerre mondiale, d’après des archives du Vatican. Den ble publisert i 1997 og oversatt til 13 språk.
Annet arbeid[rediger | rediger kilde]
Drøyt to uker før sin død sa Blet til avisen Avvenire (12. november 2009) at det var hans ønske å krone sitt virke med en kort biografi av Pius XII, et mer personlig arbeid, der han på grunnlag av dokumenter og forskning kunne vise hvordan denne paven faktisk var en forløper for den økumenikk som hadde kommet til gjennombrudd ved det andre vatikankonsil.[trenger referanse] Dette kom ut posthumt.
Anerkjennelse[rediger | rediger kilde]
Pater Pierre Blet for sin forskning gjort til Membre correspondant de l'Académie des sciences morales et politiques. I 2008 mottok han Grand Prix Gobert av Académie française for sin historieforskning. Hans rigorøse forskning ble også anerkjent av pavene. Ved en anledning da journalister utspurte pave Johannes Paul II om Pius XII, svarte han: «Leggete padre Blet» (Les pater Blet)[6].
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Le clergé de France et la monarchie. Études sur les assemblées générales du clergé de 1615 à 1666 (2 vol.), PUG, Rome, 1959.
- Girolamo Ragazzoni, évêque de Bergame, nonce en France. Correspondance de sa nonciature; 1583-1586, Paris-Rome, 1962.
- Correspondance du nonce en France Ranuccio Scotti; 1639-1641, Paris-Rome, 1965.
- Les assemblées du clergé et Louis XIV, de 1670 à 1693, PUG, Rome, 1972.
- Le clergé de France, Louis XIV et le Saint-Siège, Città del Vaticano, 1989.
- Histoire de la représentation diplomatique du Saint-Siège, des origines à l'aube du s-XIXe, Città del Vaticano, 1990.
- Le clergé du Grand Siècle en ses assemblées, Paris, 1995.
- Pie XII et la Seconde Guerre mondiale d'après les archives du Vatican, Perrin, Paris, 1997. (Engelsk oversettelse: Pius XII. and the Second World War, Paulist Press, 1997.)
- Les Nonces du roi à la cour de Louis XIV, Perrin ISBN 2262018154 ISBN 9782262018153, 2003
- Richelieu et l'Église, Via Romana, Versailles, 2007, ISBN 978-2-916727-07-3.
- Pie XII [posthumt publisert], Via Romana, Versailles, 2011, ISBN 978-2-916727-92-9.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Pierre Émile Marie Joseph Blet, CTHS person-ID 117693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ comihistocnrs.hypotheses.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ S. PAGANO, Garbo e rigore scientifico di un grande storico i l'Osservatore Romano, 6. mai 2010.
- ^ De 12 bind er nummerert 1 til 11, det vol. III hadde to deler.
- ^ A. RICCARDI, È morto lo storico gesuita Pierre Blet per sessant'anni al servizio della Santa Sede i L'Osservatore Romano, 30. november 2009;