Personundersøkelse
Personundersøkelse er en kartlegging av livssituasjonen til en person som er siktet eller tiltalt i en straffesak. Personundersøkelser utarbeides i hovedsak av friomsorgen og i samtale med personen som er siktet eller tiltalt. Personundersøkelser brukes av påtalemyndighetene til å bedre kunne danne seg et bilde av personens nåværende livssituasjon og fremtidsutsikter samt egne tanker rundt sin situasjon. Personundersøkelser brukes ofte i saker hvor strafferammen for forholdet kan tillate både fengselsstraff og samfunnsstraff. Formålet er derfor å bidra til å opplyse saken ved å avdekke om det er noen konkrete og spesielle forhold som bør tas hensyn til ved straffeutmålingen. Slike hensyn kan være at man er under behandling, er aleneforsørger for små barn, m.m.
Temaer for personundersøkelsen er boligsituasjon, økonomi, helse(fysisk og psykisk), nettverk(familie, offentlige nettverk), sysselsetting, rusmiddelbruk, tiltalte/siktedes egne refleksjoner samt persoundersøkers vurdering til slutt. En personundersøkelse skiller seg derfor fra avhør ved at skyldsspørsmål og hendelsesforløp knyttet til det kriminelle forholdet ikke er en del av undersøkelsen. Personundersøkelsen skal således ikke være med på å belyse informasjon knyttet til skyldspørsmålet, men brukes som èn faktorene i straffeutmålingen.
Personundersøkelse er hjemlet i straffeprosessloven hvor det står i § 161 at "Når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler, skal det som regel foretas personundersøkelse av siktede. Formålet med personundersøkelsen er å skaffe opplysninger om den siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter til bruk for avgjørelsen av saken." [1]
Bruk av personundersøkelse[rediger | rediger kilde]
Å gjennomføre en personundersøkelse er for den siktede/tiltalte frivillig, men i følgende tilfeller er det obligatorisk at det foreligger en personundersøkelse:
Program mot ruspåvirket kjøring kan idømmes av domstolen hvis vilkårene for deltagelse er oppfylt og man er i målgruppen. Ifølge Forskrift om program mot ruspåvirket kjøring[2] § 5 skal personundersøkelse "alltid rekvireres fra kriminalomsorgen når det kan være aktuelt å idømme program mot ruspåvirket kjøring".
Grunnlaget for å bli idømt program mot ruspåvirket kjøring er ifølge straffeloven § 53 nr. 3 bokstav e "at den domfelte, dersom han samtykker, gjennomfører narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. nr. 6, eller program mot ruspåvirket kjøring for personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 22 første ledd, og som har problem med alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel."[3]
Videre står det om samtykket i Forskrift om program mot ruspåvirket kjøring § 4[2] at "Retten kan bare fastsette vilkår om program mot ruspåvirket kjøring dersom domfelte samtykker, jf. straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav e. Samtykket skal fremgå av en samtykkeerklæring som siktede skriver under i forbindelse med personundersøkelsen, jf. § 5. Siktede må bekrefte samtykket i retten. Samtykket kan trekkes tilbake på ethvert tidspunkt, også etter domsavsigelsen."
I svært alvorlige saker hvor det er aktuelt å idømme forvaring skal det etter straffeloven kapittel 7, § 40 alltid foretas personundersøkelse av den siktede[4]. Samme paragraf slår også fast at retten kan bestemme at det i tillegg til, eller i stedet for, personundersøkelsen skal utarbeides en rettspsykiatrisk undersøkelse. En rettspsykiatrisk undersøkelse skiller seg fra personundersøkelsen fordi den tar sikte på å undersøke om vedkommende lider av psykose, eller andre alvorlige sinnslidelser og om denne var/er utilregnelig.
Rettspsykiatriske undersøkelser er mer omfattende undersøkelser som tar sikte på å beskrives vedkommendes psykiske forfatning, mens en personundersøkelse er en kartlegging av en livssituasjon. Tilsvarende utredning forekommer også innen barnevernet i saker som dreier seg om omsorgsovertakelse og adopsjon, men kalles da ofte sosialrapport.