Pavelig ufeilbarlighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Pavens ufeilbarlighet»)

Pavelig ufeilbarlighet er et dogme i Den katolske kirke. Kjernen i dogmet er at paven blir beskyttet av Gud mot feil når han uttaler seg ex cathedra i et spørsmål om tro eller moral. Læren ble nedfelt som et dogme ved Første Vatikankonsil i 1870.

Den eneste uttalelsen fra tiden etter at dogmet ble definert som regnes for å ha oppfylt alle krav er Pius XII definisjon av jomfru Marias opptagelse i himmelen, som ble gitt i 1950.

Vilkårene[rediger | rediger kilde]

De eneste uttalelser som regnes som ufeilbarlige, er de som enten bare oppsummerer det som har vært Den katolske kirkes lære hele tiden, eller de som uttrykkelig uttales ex cathedra. Uttalelsene må videre ikke være i strid med noe som tidligere er sagt; selv om dogmet ble formulert så sent som i 1870, regnes prinsippet for å ha vært til stede siden den første pave.

Andre uttalelser, f.eks. det paven sier som en del av sine personlige betraktninger som teolog, regnes ikke som ufeilbarlige.

Vilkårene som nevnes i definisjonen av dogmet er:

  • Paven må uttale seg offentlig og som kirkens åndelige overhode, og ikke privat som teolog.
  • Uttalelsen må gi et utvetydig svar på et avgrenset spørsmål som berører tro eller moral.
  • Uttalelsen må ikke være i strid med det kirken tidligere har lært.
  • Det må gå frem at paven uttaler seg med «den høyeste apostoliske autoritet». Dette gjøres ved hjelp av anerkjente formuleringer som «Vi erklærer, uttaler og definerer …».
  • Det må gå klart frem at paven har til hensikt å definere en læresetning som er bindende for hele kirken.

En ufeilbarlig uttalelse skal også ha en anathema-erklæring knyttet til seg, som f.eks. ved Pius XIIs definisjon av jomfru Marias opptagelse i himmelen: «Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge med overlegg å benekte eller så tvil om det vi har definert, da la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro.»

Katolsk kritikk[rediger | rediger kilde]

Etter at dogmet ble definert var det særlig blant tyske, østerrikske og sveitsiske katolikker mange som ikke aksepterte det. De mente at et økumenisk konsil kunne uttale seg ufeilbarlig, men ikke paven alene. Deres synspunkt ble ikke anerkjent, ettersom det var nettopp et konsil som hadde definert dogmet; dermed var det etter kritikernes egen tolkning en ufeilbarlig definert lære. En del brøt ut, og dannet Den gammelkatolske kirke.

Noen, som teologen Hans Küng, valgte å forbli i Den katolske kirke, men aksepterer ikke dogmet. Dette setter dem i en situasjon hvor de er i fare for å pådra seg ekskommunikasjon. I Küngs tilfelle har dette, og andre spørsmål, ført til at han ikke har rett til å undervise i teologi ved katolske institusjoner, men han har ikke blitt fratatt retten til å virke som prest.

Ortodoks innstilling[rediger | rediger kilde]

Den ortodokse kirke lærer at kirken som helhet er ufeilbarlig, men har ikke definert dette dogmet nærmere. I praksis er man i flere tilfeller ikke langt unna å tillegge patriarkene ufeilbarlighet ut fra tilnærmet de samme vilkår som den pavelige ufeilbarlighet.

Anglikansk innstilling[rediger | rediger kilde]

Den anglikanske kirke har i artikkel 19 i De trettini artikler slått fast at «Som kirken i Jerusalem, Alexandria og Antiokia har tatt feil, slik har også kirken i Roma tatt feil, ikke bare i sin livsførsel og sine seremoniformer, men også i trosspørsmål.» I artikkel 21 slå det fast at også et økumenisk konsil kan ta feil.

Protestantisk innstilling[rediger | rediger kilde]

De protestantiske avviser dogmet om pavelig ufeilbarlighet fullstendig. Holdningen til økumeniske konsiler varierer; enkelte aksepterer de første konsilene som ufeilbarlige, mens senere konsiler ikke anerkjennes.