Pater est-regelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Pater est-regelen (fra latin «far er», egentlig kort for pater est quem nuptiae demonstrant, «den er far som ekteskapet viser») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, med mindre han selv, moren, barnet eller tredjemann får fastslått ved dom eller troverdig erklæring at en annen er far.

Pater est-regelen har et klart biologisk utgangspunkt, ettersom regelen om at morens ektemann skal anses som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.

Pater est-regelen er lagt til grunn i norsk rett, jf. Barneloven § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.[1]

Ettersom det dreier seg om en rettsformodning, det vil si at en bevisførsel f.eks. ved DNA-sammenligninger, kan føre til annen innsikt, er det opp gjennom tidene og i forskjellige land gitt nærmere bestemmelser for å presisere yttergrensene for formodningens rettsgyldighet. Det kan for eksempel dreie seg om når et ekteskap ble inngått eller opphørte i forhold til det nimåneders svangerskap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knoph, Ragnar (1894-1938) (1998). Knophs oversikt over Norges rett. Oslo: Universitetsforl. s. 140-141. ISBN 8200229351 (ib.) . 

Se også[rediger | rediger kilde]