Overflatevann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Regnvann på en vei.

Overflatevann er vann som samler seg på bakken eller i en bekk, elv, innsjø, våtmarksområde eller i et hav; det er knyttet til vannsamling som grunnvann og atmosfærisk vann. Det kan også være vann som forekommer på en konstruksjon. Med andre ord er det vann som tilfeldig befinner seg over bakkenivå. På islagte vann er overflatevann det som har kommet på oversiden av isen. Overflatevann finnes både som saltvann og ferskvann. Kilden til overflatevannet er naturligvis nedbør, og overflatevannet går naturlig tapt ved fordampning og gjennomstrømning av vannet i jordgrunnen/berggrunnen og ned til grunnvannsspeilet. Selv om det finnes andre kilder til grunnvann, som f.eks. magmatisk vann og vannløsninger som befinner seg i porene i sedimentære bergarter fra den tid da bergartene ble avsatt, er nedbør den viktigste vannkilden til grunnvannet. Grunnvann som oppstod på denne måten kalles meteorisk vann.

Forskjellen mellom overflatevann og rennende regnvann er at regnvann bare gjelder vann som kommer fra nedbør, det vil si at det er en noe snevrere definisjon. Forskjellen mellom overflatevann og vassdrag ligger i selve "tilfeldigheten", det vil si at bakken ikke er dekket av vann hele tiden. Overflatevann kan f.eks. også være smeltevann. Overflatevann på land er den største kilden til ferskvann, og er derfor det vannet det drikkes mest av. Det er også populært å bruke grunnvann som drikkevann, siden det har sirkulert og blitt renset i hundrevis av år.

Avledning og disponering av overflatevann[rediger | rediger kilde]

Overflatevann i bebygde strøk fanges vanligvis opp av spesielle brønner for overflatevann i byer, og ledes videre via ledninger. Dette skjer selv om åpen ledning av vann til ulike steder blir mer og mer vanlig i lag med bedre tilbud for offentlige vanntjenester. Ettersom overflatevannet frakter forurensninger er det med på å påvirke miljøet. I motsetning til avløpsvann som renses før det slippes ut i miljøet, er det normalt at overflatevann ikke behandles før det ledes ut i naturen igjen. Fra et forurensningsperspektiv er overflatevann en diffus forurensningskilde som ofte ender opp hos en uviten mottaker. Langs veien til mottakeren kan det også finne sted en diffus forurensning av grunnvannet og den omkringliggende jorda.

Frem til 1950-tallet gikk overflatevann vanligvis i kombinerte systemer sammen med avløpsvann. Etter det har det vært vanlig å bygge separate systemer. Mange byer indre, f.eks. Stockholms indre by, har fortsatt kombinerte systemer. Overflatevannet ledes ofte direkte til mottakere, men for overflatevann fra større veier har det blitt stadig vanligere å rense vannet først i f.eks. overflatevanndammer. Ved lokal infiltrasjon kan overflatevann også bli til grunnvann.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C.W. Fetter: Applied Hydrogeology, fourth edition.
  • R.A. Young and J.D. Bredehoeft: Digital simulation for solving management problems with conjunctive groundwater and surface water systems, fra Water Resources Research, bind 8, s. 533-56.