Orakelben

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Orakelben er dyreben med orakelskrift. De ble brukt i oldtidens Kina for å spørre forfedrenes ånder om å forutsi fremtiden.

Orakelben ble først ordentlig kjent fra funn ved Anyang i Henan-provinsen i Kina i 1899.

Eksempel på orakelben med orakelskrift

De kommer for det meste fra oksebrystben eller skilpaddeskall, eller fra plastronben, dvs. skallet fra skilpaddens underside («megedelen», bukskjoldet). Skilpaddens bukskjold har den egenskap at det lett sprekker opp ved oppvarming, noe som skyldes at det er et skall som består av sammenhengslede men ikke nødvendigvis fullt ut sammenvokste benplater selv om det ved ytre inspeksjon ofte kunne synes å være en sammenhengende glatt flate. Benene som ble brukt imidlertid kunne komme fra de fleste alminnelig utbredte dyr (også fra kveg og aper), men aldri fra katt eller hund.

Orakelprestene, opprinnelig kongen selv som den øverste orakelprest, ville lese sprekkene på benet/skallet for å finne svaret på det spørsmål som var risset inn på benet.

Spørsmålene som var innrisset, var som regel rettet til forfedrene. Orakelkunsten inngikk slik som et viktig element av den eldste kinesiske forfedrekult. Et saksforhold ble gjerne fremstilt i bekreftende eller fornektende form, og stilt parallelt med et felt som var ubeskrevet. I det ubeskrevne feltet ble det boret små hull, og så ble glødende bronsestaver boret ned i hullene. Heten førte til riss eller sprekker, og det var disse sprekkene som dannet grunnlaget for tolkningen av orakelsvaret.

Inskripsjonene på orakelbenene har i regelen tre seksjoner: Et spørsmål til orakelet, orakelets svar (prognose), og en kommentar om oraklet hadde rett (verifikasjon).

Denne formen for kinesisk spådomskunst og prognostisering synes å gå tilbake til midten av Shang-dynastiet, og det var sannsynligvis i kong Pan Gengs regjeringstid at den virkelig kom til gjennomslag. Det var på hans tid at man omkring 1350 f.Kr. flyttet Shang-hovedstaden til Yin. Ettersom det også er funnet et mindre antall orakelben i den hovedstaden han forlot, Ao (Zhengzhou), mener arkeologene at skikken kan ha begynt noe tidligere.

På 1970-tallet fant arkeologer orakelben som må ha hørt hjemme i Zhou-perioden, nærmere bestemt i Vår- og høstannalenes tid.

Bena er også blitt kalt drageben. I 1899 oppdaget en mandarin (embedsmann) fra Qing-dynastiet (1644–1911) at resepten legen hans hadde gitt ham nevnte en tradisjonell medisin kalt «drageben». Etter nærmere undersøkelse fant han ut at det dreide seg om et skilpaddeskall med noen merkelige tegn innrisset i det. Mandarinen sendte da sine menn ut for å samle inn slike «drageben» fra forretninger som solgte naturmedisiner, for å få dem undersøkt av vitenskapsmenn. Over 4 000 kinesiske tegn lot seg identifisere på benene og skallene.

Det er bevart over 35.000 stykker orakelbeinskrift på skilpaddeskall og oksebein i Det kinesiske nasjonalbibliotek i Beijing.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boltz, William G. (1994). The Origin and Early Development of the Chinese Writing System. American Oriental Series, vol. 78. American Oriental Society, New Haven, Connecticut, USA. ISBN 0-940490-18-8
  • Fairbank, John King and Merle Goldman (1992). China: A New History; Second Enlarged Edition (2006). Cambridge; London: The Belknap Press of Harvard University Press. ISBN 0-674-01828-1.
  • Keightley, David N. (1978). Sources of Shang History: The Oracle-Bone Inscriptions of Bronze Age China. University of California Press, Berkeley. ISBN 0-520-02969-0; Paperback 2nd edition (1985) ISBN 0-520-05455-5.
  • Keightley, David N. (2000). The Ancestral Landscape: Time, Space, and Community in Late Shang China (ca. 1200 – 1045 B.C.). China Research Monograph 53, Institute of East Asian Studies, University of California, Berkeley. ISBN 1-55729-070-9.
  • Qiu Xigui (裘錫圭) (2000). Chinese Writing. Translation of 文字学概要 by Gilbert L. Mattos and Jerry Norman. Early China Special Monograph Series No. 4. The Society for the Study of Early China and the Institute of East Asian Studies, University of California, Berkeley. ISBN 1-55729-071-7.
  • Woon, Wee Lee 雲惟利 (1987). “Chinese Writing: Its Origin and Evolution” (in English; Chinese title漢字的原始和演變). Originally published by the Univ. of East Asia, Macau; now by Joint Publishing, Hong Kong.
  • Xǔ Yǎhuì (許雅惠 Hsu Ya-huei) (2002). Ancient Chinese Writing, Oracle Bone Inscriptions from the Ruins of Yin. Illustrated guide to the Special Exhibition of Oracle Bone Inscriptions from the Institute of History and Philology, Academia Sinica. English translation by Mark Caltonhill and Jeff Moser. National Palace Museum, Taipei. Govt. Publ. No. 1009100250.
  • Zhōu Hóngxiáng (周鴻翔, W.-G.: Chou Hung-hsiang) (1976). “Oracle Bone Collections in the United States”. University of California Press, Berkeley – Los Angeles – London. ISBN 0-520-09534-0.