Ophelia (maleri)
Ophelia (Ofelia) er et maleri av den engelske maleren og pre-rafaelitten John Everett Millais. Bildet ble fullført i 1852 og henger i dag i galleriet Tate Britain i London. Motivet er fra William Shakespeares tragedie Hamlets fjerde akt, scene fem, hvor Ofelias død beskrives av Hamlets mor Gjertrud, som forteller at Ofelia drukner i et vannløp - syngende og grepet av vanvidd (i Hartvig Kirans oversettelse):
- Her er den glatte jomfru-i-det-grøne åt deg, og svikefull akeleie; her er anger-urt åt deg, og her er nokre åt meg; nådegras kan vi kalle dei til sundags; å, du må bera angerurten på særskild vis. Her er ein tusenfryd; eg skulle gjerne ha gjeve deg fioler, men dei visna alle då far gjekk bort; dei seier han fekk ein fin død.[1]
Selv om Ofelia er en forholdsvis fåmælt karakter, blomstrer hun, i mest bokstavelige forstand, språklig i sitt vanvidd. Den sarte kvinnelige skjønnheten i det mørke vannet er også et morbid scenario, og et eksempel på Viktoriansk tids fascinasjon av vakre kvinners død. Samtidsforfatteren Edgar Allan Poe slo ganske enkelt fast at det mest poetiske temaet er nettopp en vakker kvinnes død:
Modellen til Millais Ophelia er kollegaen Dante Gabriel Rossettis kommende hustru Elizabeth Siddal. Hennes sarte fysikk var kroppsliggjøringen av det pre-rafaelittiske kvinneideal, en skjør og resignert sensuell skjønnhet. Maleriet er kjent for dens avbildning av den detaljerte flora i elven og ved elvebredden, den tett innkapslede løvhytte-beskjæringen, og den minutiøse botaniske korrektheten i alle detaljer.
Blomstene som flyter langs elven ble valgt for å svare til Shakespeares beskrivelse av Ofelias krans, men reflekterte også viktoriatidens interesse i «blomstenes språk» hvor hver type blomst hadde hver sin respektive mening. Ofelia ligger under sørgepiler og er dessuten omgitt av fioler, som symboliserer troskap, og de fremtredende, røde valmuene (som ikke er nevnt hos Shakespeare) symboliserte søvn og død. Ofelias positur med åpne armer og med blikket rettet oppover minner om den måten som helgener og martyrer tradisjonelt ble portrettert, men har også blitt tolket som en erotisk positur.
Til tross for stykkets opprinnelige danske bakgrunn er maleriets landskap utvilsomt engelsk. Det ble malt langs bredden av elven Hogsmill i nærheten av Tolworth i London. I henhold til en undersøkelse for å finne nøyaktig riktig sted mener man at det er Six Acre Meadow, langs Church Road, Old Malden. Millais' kollega William Holman Hunt arbeidet med maleriet Den innleide gjeter i nærheten på samme tid.
Elisabeth Siddal ble derimot malt liggende i et badekar som ble oppvarmet av oljelamper fra undersiden. Da Millais ble så intenst opptatt i malearbeidet sluknet lysene. Den dedikerte modellen sa ingenting om kulden med det resultat at hun fikk en kraftig forkjølelse. Hennes foreldre krevde erstatning av maleren.
Maleriet har en foruroligende effekt, noe som gjør at det ikke blir oppfattet som kitsch. Kvaliteten som hever det over det banale er nettopp at motivet ikke er trivielt.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Shakespeare, William: Skuespill. Hamlet. 1974. (Akt 4. Scene V) Side 129. ISBN 82-05-05645-5. Originalen har følgende tekst: «There's rosemary, that's for remembrance; pray, love, remember: and there is pansies, that's for thoughts. There's fennel for you, and columbines: – there's rue for you and here's some for me: – we may call it herb-grace o' sundays: – O, you must wear your rue with a difference. – There's a daisy: I would give you some violets, but they withered all when my father died: – they say, he made a good end.»