Norrøn lydlære

Norrøn lydlære er læren om uttalen av norrønt språk.

Vokaler

	Fremre				Bakre
	urundet		rundet		urundet		rundet
	kort	lang	kort	lang	kort	lang	kort	lang
Lukket		<í> [i:]		<ý> [y:]				<ú> [u:]
Nesten lukket	<i> [ɪ]		<y> [ʏ]				<u> [ʊ]
Halvlukket		<é> [e:]		<œ, ǿ> [ø:]				<ó> [o:]
Halvåpen	<e> [ɛ]	<æ> [ɛ:]	<ø> [œ]				<o> [ɔ]
Åpen					<a> [ɑ]	<á> [ɑ:]	<ǫ> [ɒ]	(<ǫ́> [ɒ:])

a betegner en kort og åpen [ɑ], á en lang og lukket [ɑː].
e betegner en kort og åpen[ɛ], é en lang og lukket [eː].
i betegner både konsonantisk og vokalisk i. Den uttales som [j] foran vokal (hiarta, «hjerte»; skióta, «skyte»; dylja, «dulge, skjule»). I alle andre posisjoner uttales den [i]. í er den tilsvarende lange lyden [iː].
o betegner kort, åpen [o], ó lang, lukket [ɔː].
u betegner både konsonantisk og vokalisk u. Den uttales konsonantisk foran vokal (huar, «hvor»; svá, «så»; hǫggva, «hugge»). I alle andre posisjoner uttales den [ʊ]. ú er den tilsvarende lange lyden [uː].
y betegner vokalisk [y]. ý er den tilsvarende lange lyden [yː].
ǫ betegner kort, åpen [ɒ]. ǫ́ er den tilsvarende lange lyden [ɒː].
æ betegner kort [ɛ], ǽ lang [æː].
ø betegner kort lukket og åpen [œ], ǿ lang lukket [øː].

I skrift markeres som vi ser lange vokaler med en akutt aksent: á.

Konsonanter

[1]	Bilabial		Labiodental		Dental		Alveolar		Palatal		Velar		Laryngal
[1]	ustemt	stemt	ustemt	stemt	ustemt	stemt	ustemt	stemt	ustemt	stemt	ustemt	stemt	ustemt
Plosiver	<p> [p⁽ʰ⁾]	<b> [b]					<t> [t⁽ʰ⁾]	<d> [d]			<k> [k⁽ʰ⁾]	<g> [g]
Frikativer			<f> [f]	<f> [v]	<þ> [θ]	ð> [ð]	<s> [s]					<g> [ɣ]
Approksimanter	<hv> [ʍ]	<v> [w]							<hj> [ç]	<j> [j]			<h> [h]
Nasaler		<m> [m]					<hn> [n̥]	<n> [n]				<n> [ŋ]
Lateraler							<hl> [l̥]	<l> [l]
Vibranter							<hr> [r̥]	<r> [r]

b, d, m, p, r, s, t, x uttales som i moderne norsk.
ð betegner en stemt dental spirant [ð], som engelsk bløt th i there.
f betegner to forskjellige lyder:

I utlyd, foran k, s, t, þ og fordoblet er den en bilabial, senere labiodental [f] (fara, rífka, liúfs, tylfþ, offra).
I alle andre posisjoner er den en bilabial, senere labiodental [v] (hafþa, erfa, kelfa, gefa, gaf, hvarf).

g har flere betydninger:
- I anlyd, etter n og fordoblet:
  1. foran palatale vokaler er den en stemt, palatal lukkelyd (gefa, gilde, giarn, læggia).
  2. i øvrige tilfeller en stemt, velar lukkelyd (gamall, grípa, hanga, hǫggva, dǫgg).
- I utlyd:
  1. foran palatale vokaler er den en stemt, palatal spirant (berge, segia, vígþa, regn.
  2. i øvrige tilfeller en stemt, velar spirant (draga, dǫgum, biarga, helgan, lagþa, lag).
- I innlyd og foran s og t:
  1. etter palatale vokaler er den en ustemt, palatal spirant (vegs, vígt).
  2. etter velare vokaler er den en ustemt, velar spirant (blóþogs, blóþogt).
h har to betydninger:
1. For det meste uttales den som [h] (hafa, himenn), også i forbindelsene hl, hn, hr (hlaupa, hníga, hringr).
2. Foran konsonantisk u og i er den en ustemt spirant
k har to betydninger:
1. Foran palatale vokaler er den en palatal (kippa, ríke, kiolr).
2. I alle andre posisjoner er den en velar [k] (kasta, kuíþa, krefia, sǫk).
l har antagelig to betydninger:
1. I anlyd, i forbindelse med dental og i fordobling er den en dental [l] (liós, halda, falla).
2. I alle andre posisjoner er den en kakuminal l (kliúfa, fliúga, tala, halfr, folk, holmr, ǫl).
n har tre betydninger:
1. I anlyd og i forbindelse med dental er den en dental [n] (nenna, hǫnd).
2. Foran g og k er den en velar [ŋ] (syngua, tǫng, hǫnk).
3. I alle andre posisjoner er den en alveolar n (knútr, mon, venia, vanþa).
v betegner bilabial [w], senere labiodental [v].
z ble opprinnelig brukt i betydningen ds. Alt i de eldste håndskriftene dukker den imidlertid opp også i betydningen ts, og senere går den over til s.
þ har i gammelislandsk to betydninger (i gammelnorsk bare den første):
1. I utlyd, etter ustemt f, k, p, og foran k er den en ustemt, interdental spirant [θ], som engelsk hard th (þungr, tylfþ, fylkþa, hleypþa, víkþa).
2. I gammelislandsk er den i øvrige posisjoner en stemt interdental spirant [ð] (meþan, verþa, baþ, leiþ, leifþ, gardþr; tilsvarende gammelnorsk meðan osv.).

Lange konsonanter (geminasjon) uttrykkes ved dobbeltskrivning av konsonantene.

Diftonger

au (ou, ǫu) uttales [ɒʊ]
ei (æi) uttales [ɒɪ]
ey (œy, ay, øy) uttales [œʏ]

Se også

Kilder

Adolf Noreen: Altisländische und altnorwegische Grammatik, unter Berücksichtigung des Urnordischen, 1903 [2]

Eksterne lenker

Autoritetsdata