Norrøn lydlære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Norrøn lydlære er læren om uttalen av norrønt språk.

Vokaler[rediger | rediger kilde]

  Fremre Bakre
urundet rundet urundet rundet
kort lang kort lang kort lang kort lang
Lukket   <í> [i:]   <ý> [y:]       <ú> [u:]
Nesten lukket <i> [ɪ]   <y> [ʏ]       <u> [ʊ]  
Halvlukket   <é> [e:]   <œ, ǿ> [ø:]       <ó> [o:]
Halvåpen <e> [ɛ] <æ> [ɛ:] <ø> [œ]       <o> [ɔ]  
Åpen         <a> [ɑ] <a> [ɑ:] <ǫ> [ɒ] (<ǫ́> [ɒ:])
  • a betegner en kort og åpen [ɑ], á en lang og lukket [ɑː].
  • e betegner en kort og åpen[ɛ], é en lang og lukket [eː].
  • i betegner både konsonantisk og vokalisk i. Den uttales som [j] foran vokal (hiarta, «hjerte»; skióta, «skyte»; dylja, «dulge, skjule»). I alle andre posisjoner uttales den [i]. í er den tilsvarende lange lyden [iː].
  • o betegner kort, åpen [o], ó lang, lukket [ɔː].
  • u betegner både konsonantisk og vokalisk u. Den uttales konsonantisk foran vokal (huar, «hvor»; svá, «så»; hǫggva, «hugge»). I alle andre posisjoner uttales den [ʊ]. ú er den tilsvarende lange lyden [uː].
  • y betegner vokalisk [y]. ý er den tilsvarende lange lyden [yː].
  • ǫ betegner kort, åpen [ɒ]. ǫ́ er den tilsvarende lange lyden [ɒː].
  • æ betegner kort [ɛ], ǽ lang [æː].
  • ø betegner kort lukket og åpen [œ], ǿ lang lukket [øː].

I skrift markeres som vi ser lange vokaler med en akutt aksent: á.

Konsonanter[rediger | rediger kilde]

[1]  Bilabial Labiodental Dental Alveolar Palatal Velar Laryngal
ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt stemt ustemt
Plosiver <p> [p⁽ʰ⁾] <b> [b]     <t> [t⁽ʰ⁾] <d> [d]     <k> [k⁽ʰ⁾] <g> [g]  
Frikativer   <f> [f] <f> [v] <þ> [θ] ð> [ð] <s> [s]     <g> [ɣ]  
Approksimanter <hv> [ʍ] <v> [w]       <hj> [ç] <j> [j]   <h> [h]
Nasaler   <m> [m]     <hn> [n̥] <n> [n]     <n> [ŋ]  
Lateraler       <hl> [l̥] <l> [l]      
Vibranter       <hr> [r̥] <r> [r]      
  • b, d, m, p, r, s, t, x uttales som i moderne norsk.
  • ð betegner en stemt dental spirant [ð], som engelsk bløt th i there.
  • f betegner to forskjellige lyder:
  1. I utlyd, foran k, s, t, þ og fordoblet er den en bilabial, senere labiodental [f] (fara, rífka, liúfs, tylfþ, offra).
  2. I alle andre posisjoner er den en bilabial, senere labiodental [v] (hafþa, erfa, kelfa, gefa, gaf, hvarf).
  • g har flere betydninger:
    • I anlyd, etter n og fordoblet:
      1. foran palatale vokaler er den en stemt, palatal lukkelyd (gefa, gilde, giarn, læggia).
      2. i øvrige tilfeller en stemt, velar lukkelyd (gamall, grípa, hanga, hǫggva, dǫgg).
    • I utlyd:
      1. foran palatale vokaler er den en stemt, palatal spirant (berge, segia, vígþa, regn.
      2. i øvrige tilfeller en stemt, velar spirant (draga, dǫgum, biarga, helgan, lagþa, lag).
    • I innlyd og foran s og t:
      1. etter palatale vokaler er den en ustemt, palatal spirant (vegs, vígt).
      2. etter velare vokaler er den en ustemt, velar spirant (blóþogs, blóþogt).
  • h har to betydninger:
    1. For det meste uttales den som [h] (hafa, himenn), også i forbindelsene hl, hn, hr (hlaupa, hníga, hringr).
    2. Foran konsonantisk u og i er den en ustemt spirant
  • k har to betydninger:
    1. Foran palatale vokaler er den en palatal (kippa, ríke, kiolr).
    2. I alle andre posisjoner er den en velar [k] (kasta, kuíþa, krefia, sǫk).
  • l har antagelig to betydninger:
    1. I anlyd, i forbindelse med dental og i fordobling er den en dental [l] (liós, halda, falla).
    2. I alle andre posisjoner er den en kakuminal l (kliúfa, fliúga, tala, halfr, folk, holmr, ǫl).
  • n har tre betydninger:
    1. I anlyd og i forbindelse med dental er den en dental [n] (nenna, hǫnd).
    2. Foran g og k er den en velar [ŋ] (syngua, tǫng, hǫnk).
    3. I alle andre posisjoner er den en alveolar n (knútr, mon, venia, vanþa).
  • v betegner bilabial [w], senere labiodental [v].
  • z ble opprinnelig brukt i betydningen ds. Alt i de eldste håndskriftene dukker den imidlertid opp også i betydningen ts, og senere går den over til s.
  • þ har i gammelislandsk to betydninger (i gammelnorsk bare den første):
    1. I utlyd, etter ustemt f, k, p, og foran k er den en ustemt, interdental spirant [θ], som engelsk hard th (þungr, tylfþ, fylkþa, hleypþa, víkþa).
    2. I gammelislandsk er den i øvrige posisjoner en stemt interdental spirant [ð] (meþan, verþa, baþ, leiþ, leifþ, gardþr; tilsvarende gammelnorsk meðan osv.).

Lange konsonanter (geminasjon) uttrykkes ved dobbeltskrivning av konsonantene.

Diftonger[rediger | rediger kilde]

  • au (ou, ǫu) uttales [ɒʊ]
  • ei (æi) uttales [ɒɪ]
  • ey (œy, ay, øy) uttales [œʏ]


Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Adolf Noreen: Altisländische und altnorwegische Grammatik, unter Berücksichtigung des Urnordischen, 1903 [2]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.