Norges forlis

«Norges forlis» er en skillingsvise om DS «Norge» som forliste mot Rockall 28. juni 1904. Skipet var på veg fra København til New York og hadde tatt med en gruppe emigranter fra Kristiansand. Av 727 passasjerer og besetningen på 68 omkom 620 blant dem 225 nordmenn. Den norske forfatteren Herman Wildenvey var med som passasjer og overlevde.

Teksten

1. Se der ligger Norge seilklar for at gå til sin ferd henover havet,
   og på bryggen er der travelt med at nå frem til rette tid i kavet,
   solen kaster stråler på den blanke fjord speiler all sin skjønnhet i det høye nord.
   Milde sommerdag vidt om Norges flagg som det vaier lett fra skuten.
2. Tett på dekket står der kraftig yngling, mø, alvorsfulle blikke tale,
   siste gang de skuer nu sitt hjemlands sjø, høye fjell og fagre dale.
   Tungt det er at skilles fra det kjære hjem aner ei, hva hende kan før man når frem.
   Til det fjerne vest, hjemme er dog best, der er trygt at bo og bygge.
3. Fader, moder bliv, ennu en gang farvel, vil jeg si, og hånden trykke,
   ja mitt barn farvel, jeg ønsker til ditt hell alt som fremme kan din lykke.
   Men ett må du love, hvor du kommer hen skal du aldri glemme bort dine kjære.
   Hvor din dåp du fikk, hvor som barn du gikk inn i kirkens høye sale.
4. Sipet drager bort, ei mange dager svandt før der kom bud tilbake,
   Norge er gått under, det er altfor sant, overalt var sorg og klage.
   Akk de mange som nu funnet har sin grav i det dype kolde grusomt falske hav.
   Tunge budskap når den som hjemme går og har mistet sine kjære.
5. Gamle mor som sitter ensom i sin vrå tenker kanskje nu på sønnen,
   hun er fattig, snart hun skal dog penger få, han skal sende henne litt av lønnen.
   Og hun folder hender, ber en stille bønn om at Gud vil skjerme hennes sønn.
   Som med angst og gru i det samme nu kjemper for et liv med døden.
6. Stakkars hustru som med barneflokken stor blir tilbake her i hjemmet,
   hører om ulykken, som hun knapt ei tror segner om av sorg forgremmet.
   Faderløse ble så mange arme små som sitt tap ennu ei makter at forstå.
   Rockalls klippebunn er en farlig grunn den vil koste mangen tåre.
7. Og der over havet i det fjerne bor vel så mangen mann og fader,
   venter barn og hustru nu med glede stor snart dog gleden dem forlater.
   Tunge sorg seg leirer om den bleke kinn barn og hustru kommer ei, thi de gikk inn
   til den dype ro trøst er dog den tro at de møtes kan hinsides.