Njinga av Ndongo og Matamba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Njinga av Ndongo og Matamba
Ann Zingha.jpg
Født1581[1]Rediger på Wikidata
Kingdom of Ndongo[1], N'dalatandoRediger på Wikidata
Død17. desember 1663[2]Rediger på Wikidata
Matamba, N'dalatandoRediger på Wikidata
Søsken Barbara of MatambaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embete Regjerende dronning (16241663)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet MatambaRediger på Wikidata

Njinga Mbandi, også skrevet Nzinga Mbandi, (1582[3]17. desember 1663 i Matamba), var dronning over mbundu-kongedømmene Ndongo (1624–1663) og Matamba (1631–1663), som lå i den nordligste delen av dagens Angola.

Njinga var etterkommer i rett linje etter kongen som grunnla Ndongo i 1515. Hun kom til makten gjennom militær tapperhet og mot, dyktig manipulasjon i religiøse saker, vellykket diplomati og god politisk teft.

Hun sto imot portugisiske kolonimakter, og klarte, ved hjelp av religiøst diplomati, å innføre kristendom i kongedømmet. Pave Alexander VII anerkjente henne i 1660 som en kristen hersker.

Blant landsmenn fra Ndongo og Matamba som ble fanget av portugiserne og solgt som slaver til Amerika, hadde hun en høy stjerne, men blant samtidige europere hadde hun rykte som en usivilisert barbar. Hun er også omtalt i senere bøker som en grusom kriger, en kvinne styrt at sine seksuelle begjær, en kannibal som ikke skydde noe for å få – og beholde – makt.

I Angola har hun i dag status som en helt og omtales som Angolas mor.

UNESCO har inkludert Njinga i sin oversikt over betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.

Njingas navn og titler[rediger | rediger kilde]

Njingas navn er skrevet på flere ulike måter i både engelske og portugisiske kilder: Njinga, Nzinga, Jinga, Ginga, Singa, Zhinga Pande, Ann Zingha og Njinga Oande.[4] Da hun overtok tronen etter sin bror, insisterte hun på at både hennes eget folk og portugiserne skulle kalle henne Ngola Kiluanje (dronning av Angola). Ngola betyr hersker på kimbundu, bantu-språket som var hennes morsmål.[5]

Da hun ble døpt til kristendommen i 1622, tok hun døpenavnet Ana de Sousa.[6]

I førtiårsalderen ble hun valgt til hersker over en stor gruppe imbangala-krigere, og tok navnet Ngola Njinga Ngombe e Nga (dronning Njinga, våpenmester og stor kriger).[5]

På 1650-tallet hadde hun en intens korrespondanse med portugisiske myndigheter, tjenestemenn i Vatikanet – og paven. Hun sluttet da å bruke imbangala-tittelen og kalte seg dronning Njinga Anna.[7]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Ndongo, i den nordvestlige delen av dagens Angola, ble grunnlagt i 1515 under ngola[8] (= kong) Kiluanje kia Samba som regjerte fra ca. 1515 til 1556. Han var en fredsæl konge i et land med politiske intriger og kriger. Han styrket sin makt ved at han klarte å opprettholde intern fred, samtidig med at han utvidet landets grenser ved å vinne kriger mot flere nabostater. Hans etterfølgere fulgte ngola Kiluanje kia Sambas måte å regjere på. Njinga var etterkommer i direkte linje fra denne kongen. Hennes far var Mbande, som ble konge over Ndongo ti år etter at hun ble født, og hennes mor var Kengela ka Nkombe, farens yndlingskonkubine.[9]

Njinga utmerket seg fra det øyeblikk hun ble født. Hun hadde navlestrengen rundt halsen, og ifølge mbundu-tradisjonen ville et barn som var født slik få et bemerkelsesverdig liv. Måten et barn ble født på, bestemte hennes karakter som voksen. Faren ga henne navnet Njinga, fra et kimbundu-ord som betyr å vikle, vri, snu.[10]

Hun overgikk sine søsken både i mot og intellekt og var farens yndling. Hun fikk en helt annen opplæring enn det som var vanlig for jenter. Hun fikk blant annet militærtrening og deltok i offisielle plikter og rituelle handlinger, som var svært viktige i landets kultur.[11] Hun kunne også snakke, lese og skrive portugisisk, noe hun skal ha lært av portugisiske misjonærer som ankom landet i 1560.[12]

Forholdet til portugiserne[rediger | rediger kilde]

Da Njinga ble født, rundt 1582, var Ndongo ennå et stort og mektig land. Da hadde portugiserne vært i Ndongo i mer enn 20 år. Først kom misjonærer, deretter en hel armada. Dette førte til både religiøse uenigheter og militære stridigheter, med kamper som varte i flere tiår mellom portugisere og ulike grupper i Ndongo og Matamba.

1560–1617[rediger | rediger kilde]

Da det ble kjent at deres mektige nabo i nord, Kongo, hadde åpnet landet for fremmede fra den andre siden av havet, sendte Ndongo egne utsendinger til Portugal og ba om å få misjonærer til landet, og i mai 1560 kom jesuittiske misjonærer fra Portugal til Ndongo. De slo seg ned i Luanda, ved kysten, og drev i hovedsak misjon og handel. I 1571 beordret den 17-årige kong Sebastian av Portugal erobring av Ndongo og full underleggelse av landet under Portugal.[9] I 1575 ankom derfor en stor portugisisk militærstyrke og slo seg ned ved kysten. De første 40 årene klarte de å underlegge seg noen regioner av landet, men kom seg ikke stort lenger enn til slettene ved kysten og den nedre delen av Kwanza-elven. Dette endret seg i perioden 1612–1622. Da vervet den portugisiske guvernøren i Luanda en bande av de nomadiske, krigerske imbangala-krigerne. De hadde lenge ønsket makt over Ndongo, og portugiserne ønsket å destabilisere landet og ta som slaver de som rømte når imbangalaene invaderte. Njingas far, kongen, forsøkte med diplomati, forhandlinger og åpen kamp, men motstanderne var for mektige, og mange av de regionale Ndongo-høvdingene gikk over på portugisernes side, da de så hvor makten lå. Mbundu-staten nærmet seg kollaps.[13]

I 1617 døde kongen under uklare omstendigheter. Noen kilder sier han ble myrdet av sine egne menn. På dette tidspunktet var Ndongo, som hadde vært det nest største landet i Sentral-Afrika etter Kongo, redusert til en liten del av det territoriet kongen hadde arvet fra sin far.[9]

1617–1624[rediger | rediger kilde]

Njingas eldre bror Mbande skulle overta tronen etter sin far, og ville sikre seg mot konkurranse. Han drepte derfor en halvbror, som var sønn av en av farens koner, og dermed høyere på rangstigen enn ham selv, som var sønn av en konkubine. Mbande drepte også halvbrorens familie. Deretter myrdet han Njingas nyfødte sønn, hennes første og eneste barn, som hun hadde fått med en av sine mange mannlige konkubiner,[14] og beordret sterilisering av Njinga og søstrene, Kambu og Funji. Ettersom de nå ikke var i stand til å føde nye arvinger, lot han dem leve, men etter dette ville ikke Njinga leve i sin brors kongedømme, så hun slo seg ned i Matamba, et kongedømme øst for Ndongo.[9]

Uenighetene og kampene mot portugiserne fortsatte, og i 1621 var ngola Mbande presset av portugiserne på flere områder. Det var voldsomheter, økning i slavehandelen og kidnapping av høytstående medlemmer av kongefamilien.[9]

1622: Njinga som diplomat og kristen[rediger | rediger kilde]

Dronning Njinga i forhandlinger med den portugisiske guvernøren (1622)

I 1622 ble ngola Mbande invitert til Luanda av den nye portugisiske guvernøren João Correia de Sousa, for å prøve å komme frem til en fredsavtale. Mbande ba sin søster Njinga, som nå bodde i Matamba representere ham i møtet med guvernøren. Hun aksepterte og ankom Luanda med et imponerende følge. En historie som har levd videre fra dette møtet, er at guvernøren prøvde å ydmyke henne ved selv å sitte på en stol dekket med gullbrodert fløyel, mens hans tjenere la ut tepper på gulvet der mbundu-gjestene skulle sitte under audiensen. Njinga nektet å la seg fornedre på denne måten. Hun signaliserte til en av sine kvinnelige ledsagere, som straks gikk ned på alle fire og dermed fungerte som en menneskelig stol for sin herskerinne, gjennom et flere timer langt møte.[9]

Njinga var en dyktig diplomat, hun smigret portugiserne, etterkom flere av deres krav og anmodninger og lovet at hennes bror skulle slutte med militære operasjoner, forutsatt at portugiserne gjorde det samme. Det eneste området der hun var ubøyelig, var når det gjaldt guvernørens krav om at ngola Mbande skulle betale en årlig skatt til den portugisiske kongen. Dette ville ha vært rimelig hvis Ndongo hadde vært en vasallstat under Portugal, men hennes bror var en eneveldig konge, ikke en vasall.[9]

Njinga døpes i 1622

Guvernøren var skeptisk til om ngola Mbande virkelig ønsket fred. Njinga svarte at hvis portugiserne godtok hennes brors betingelser, skulle hun studere den kristne katekismen og la seg døpe til kristendommen. Portugiserne hadde gitt inntrykk av at de invaderte Afrika for å frelse sjeler. Her var en kongelig sjel å frelse. Njinga spurte om den var mindre verdt enn en årlig skatt. Portugiserne hadde ikke noe annet valg enn – tilsynelatende – å godta Njingas vilkår.[9]

Njinga studerte sin nye religion med entusiasme, lot seg døpe og tok navnet Ana de Sousa etter sin gudmor Ana da Silva og guvernør de Sousa. De portugisiske representantene fikk stor respekt for henne, og reisen til Luanda var en diplomatisk suksess. Da hun forlot byen, hadde hun sikret et løfte om en fredsavtale, og lovet å overtale sin motvillige bror til å beordre folket til å konvertere til kristendommen.[15] Hun gjorde imidlertid det motsatte. På denne tiden var kongen blitt drevet ut av hovedstaden Kabasa av en gruppe imbangalaer, og portugiserne ville ikke sette fredsavtalen ut i livet så lenge kongen var i eksil og udøpt. Dette førte til at Njinga overtalte ham til ikke å la seg døpe. Det ville være ydmykende for ham å underkaste seg en utenlandsk makt og deres religion, og det ville være et svik mot deres egne skikker.[9]

1624–1930: Dronning Njinga av Ndongo[rediger | rediger kilde]

Ngola Mbande hadde gitt uttrykk for at Njinga skulle regjere etter hans død. Da han døde i 1624, overtok Njinga alle rituelle gjenstander og symboler tilknyttet Ndongos kongemakt, både for å kunne kommunisere med sin brors ånd og for å synliggjøre sin dronningverdighet.[16]

Kampene mot portugiserne fortsatte også etter at Mbande døde og Njinga overtok som dronning i 1624. I 1626 angrep portugiserne Njinga og hennes styrker, som holdt til på Kindonga-øyene. Njinga flyktet østover til Ngangela-regionen, og portugiserne innsatte ngola Hari, som en konge helt uten makt, men med en viss symbolsk betydning. Han stammet også direkte fra Ndongos grunnlegger, og var dermed en rival for Njonga når det gjaldt retten til tronen. Hun måtte søke etter allierte utenfor Ndongo, og slo seg sammen med en bande imbangalaer lengre øst i regionen. Imbangalaene var krigerske, og en annen imbangalabande hadde tidligere kjempet på portugisernes side. Hun nektet portugiserne adgang til landets markeder og begrenset adgangen deres til slavemarkedene. Hun oppmuntret også de som allerede var fanget av portugiserne til å flykte, og tilbød dem skjul og beskyttelse hvis de ville følge henne.[9]

I 1629 måtte hun igjen rømme etter et angrep fra portugiserne. På samme tid ble hennes to søstre, Kambu og Funji, fanget og ført til Luanda, der de ble tvunget til å la seg døpe til kristendommen. De kristne døpenavnene de fikk var Graça (Funji) og Barbara (Kambu).[17]

1631– : Dronning av Ndongo–Matamba[rediger | rediger kilde]

Matamba, der Njinga bodde, var et kongedømme som gjennom historien hadde hatt flere kvinnelige herskere. Portugiserne og betalte imgangalakrigere hadde sammen raidet landet mellom 1617 og 1621, og regionens politikk og styre var uavklart. Njinga, som i 1631 var blitt leder for imbangalabanden hun hadde sluttet seg til, så muligheten til å plassere seg som regent også i dette landet. Hun underbygget sin makt ved at Matamba på denne tiden var blitt interessant for slavehandlerne. Njinga var oppvokst – og levde – i en kultur der det var vanlig å holde slaver. Hun visste også at de landene som kontrollerte slavehandelen, var de som oppnådde makt og velstand. De kunne beholde slaver selv, blant annet som leiesoldater, og selge andre til europeerne. Etter hvert som slaveeksporten økte fra Njingas land, fikk hun midler til å bygge opp en hær og utvide Matamba så kongedømmet ble den største staten i regionen i 1640-årene.[18] Njinga hersket nå over både Ndongo og Matamba, eller Ndongo-Matamba som tvillingriket er kalt i flere dokumenter.

Njinga allierte seg med nederlenderne da de ankom rundt 1640. De ville gjerne nedkjempe portugiserne, tok makten over Luanda i 1641 og underskrev en allianseavtale med Njinga i 1647. I 1648 hadde de samlet en hær på mer enn 4000 mann, hvorav rundt 300 var nederlendere og resten var Njingas fryktløse imbangala-krigere. De overrasket og overvant portugiserne i kamper langt inne i landet, men imens ankom en portugisisk armada på 15 skip og 900 mann Luanda, og tvang nederlenderne der til å kapitulere.[19] Nederlenderne trakk seg tilbake fra Luanda i 1648.[20]

Njinga hadde skaffet Matamba en større og sterkere hær, utvidet landet og oppnådd velstand gjennom handel med nederlenderne, men dette var ikke nok til å få en autoritet som ble akseptert av folket i Matamba. Hun var derfor nødt til å finne allierte utenfor Matamba. Nederlenderne var ikke lenger i landet. Hun måtte igjen nærme seg portugiserne.[20]

1648–1656:[rediger | rediger kilde]

Portugiserne hadde igjen makten i Luanda, og Njinga ønsket å forhandle med dem om en fredsavtale, mot sine rådgiveres vilje. Hun var villig til å åpne Matamba for portugisiske slavehandlere, men sørget for å sikre seg monopol fra Matambas side. I 1656 kom Njingas søster Barbara til Matamba, etter å ha blitt satt fri av portugiserne. Hun hadde med seg et følge av portugisiske diplomater, som var klare til å undertegne en fredsavtale. Njinga godtok de fleste kravene i avtalen. Hun forpliktet seg til å sende en årlig forsyning av slaver til portugiserne, og yte militær assistanse til portugiserne ved behov. Igjen ville hun motta katolisismen og tillate misjonærer ved det kongelige hoff. Den siste innrømmelsen var å tillate portugisiske handelsfolk i imbangala-staten ved Kwango. Forhandlingene førte frem, og i 1656 ble en formell fredsavtale mellom Portugal og Ndongo og Matamba underskrevet.[20]

I 1648 kom to spanske kapusinermunker til Ngondo. De fikk et godt samarbeid med Njinga, og skulle få avgjørende betydning for de siste 15 årene av hennes liv. De var forskrekket over imbangalaenes rituelle kanniblisme, og prøvde å få henne til å endre levemåte. Njinga nektet for at hun og hennes offiserer var kannibaler, men tilsto at hun tolererte skikken blant imbangala-soldatene. Det var deres tradisjon og umulig å stanse.[21]

Njinga konverterte nok en gang til kristendommen, og håpet at kapusinerne kunne hjelpe henne til å bli godkjent av paven som en rettroende kristen hersker. Hun regnet med at hvis hun fikk støtte fra Vatikanet, kunne ikke portugiserne lenger utfordre hennes rett til tronen.

1656–1663: De siste årene[rediger | rediger kilde]

Samtidig bilde som viser dronning Njingas begravelse

I 1656 hadde Portugal hadde bestemt seg for å oppgi sitt krav om herredømme over Ndongo, og portugiserne og Njinga hadde underskrevet en fredsavtale. Fire år senere fikk Njinga svar fra paven, etter å ha skrevet til Vatikanet i flere år. I 1660 svarte paven henne personlig, kalte henne sin datter i Kristus og skrev at han ville be for at hennes land skulle bli fremgangsrikt og rettroende. Njinga hadde omsider fått bekreftelse på at hun var rettmessig dronning, fra en autoritet portugiserne måtte respektere. Hun gikk aktivt inn for å konvertere landet til kristendommen, fikk reist en enorm steinkirke i sin nye hovedstad i Matamba, satte seg inn i den katolske lære og hadde som mål å døpe alle nyfødte barn i Ndongo og Matamba. Dette siste skulle vise seg å være vanskelig. De fleste undersåttene hennes var skeptiske til kristendommen.[9]

I sju år, etter fredsavtalen med portugiserne, levde Njinga et fredelig liv som dronning over Ndongo og Matamba, fjernt fra livet som krigerdronning. Hun

Da Njinga døde i 1663, 81 år gammel, hadde hun oppnådd det hun alltid hadde lengtet etter: En stabil, uavhengig nasjon som ikke lenger levde med trusler fra portugiserne. Hun hadde vært dronning i nesten 40 år og kjempet enda lenger for sitt lands selvstendighet.

Njingas begravelse ble som et symbol på hele hennes liv og virke, med ett ben i tradisjonen og ett i portugisernes kristendom.

Hun hadde selv bestemt at begravelsen hennes skulle være enkel, uten de tradisjonelle ritualene som passet en kongelig. Hun ville begraves i en enkel kapusiner-kappe, uten krone eller andre regalier, men embetsmennene ga tjenerne hennes ordre om å utsmykke liket slik det høvet seg en mbundu-dronning. Enkelhet var ikke aktuelt. Tjenerne vasket, parfymerte og kledde henne etter de skikkene hun selv hadde fulgt og æret. Hun skulle være kongelig i døden som i livet. Kapusinerpresten fader Cavazzi, som var til stede, ba dem ære henne ved å følge hennes eget ønske. Hun ble derfor avkledd igjen og iført kapusinerkappe, med krone på hodet og et krusifiks i hånden.[22]

Njingas søster Barbara (Kambu) ble hennes etterfølger på tronen, etter Njingas eget ønske.[23]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

En monumental statue av Njinga, som ble avduket i Luanda i 2003

Et ofte gjengitt bilde av Njinga viser en pyntet kvinne med ett bryst blottet. Dette maleriet ble første gang brukt i Louis Castilhons bok Zingha, reine d'Angola fra 1769, og er fortsatt det ikoniske bildet av en seksualisert Njinga, slik hun ble fremstilt i mer eller mindre fantasifulle beskrivelser i nærmere 300 år.[24]

Til tross for hennes enestående bragder, både i krig og diplomati, og en regjeringstid som strakte seg over fire tiår, ble hun omtalt som en usivilisert barbar av samtidige og senere europeere. De har portrettert henne i ulike dokumenter som en blodtørstig kannibal som ikke tenkte på annet enn å myrde spedbarn og slakte fiender. Hun er også blitt beskyldt for å oppføre seg uakseptabelt for en kvinne, ved å kle seg som en mann, lede armeer i krig, holde et harem med både menn og kvinner – og avvise kvinnelige dyder. På 1700- og 1800-tallet ble hun fortsatt skildret som en degenerert kvinne, som ble drevet av uvanlige seksuelle begjær og veltet seg i barbariske ritualer.[25]

De historiske arkivene viser imidlertid en helt annen historie: Njinga var den mest suksessrike afrikanske herskeren i møtet med de portugisiske kolonimaktene. Hun erobret kongedømmet Matamba og regjerte både der og i Ndongo i tre tiår. Hun trosset tretten portugisiske guvernører som hersket i Angola mellom 1622 og 1663, og klarte å holde sitt kongedømme uavhengig til tross for nådeløse angrep. Hun inngikk viktige politiske allianser med flere naboland og med blant annet det store handelshuset Dutch West India Company.[26]

Historiene om Njingas liv og bragder fulgte også med slavene som ble sendt til Brasil og Hispanoamerika, og levde videre der i deres kultur og tradisjoner.[26]

I 1960- og 1970-årene ble hun ansett, både blant liberale og nasjonalistiske grupperinger, som en en av de første nasjonalistheltene i Angola.[27]

I 2017 utkom den første omfattende biografien over Njinga på engelsk, Linda M. Heywoods Njinga of Angola : Africa's warrior queen. Heywood har brukt både akademiske kilder, samtidige dokumenter om Njinga, og detaljer fra muntlige tradisjoner for å kunne gi et mest mulig riktig portrett av Njinga, hennes liv og prestasjoner.[9]

Den angolanske regjeringen har gjort mye for å formidle er riktigere bilde av Njinga. Det som har hatt størst effekt, var at de fikk produsert en spillefilm om henne, Njinga, Rinha de Angola (Njinga, dronning av Angola), som hadde premiere i 2013, 350 år etter dronningens død. Her er hun fremstilt som en fryktløs geriljaleder, bestemt på å beholde et fritt og uavhengig Angola.[24]

Det er reist en enorm statue av Njinga i hovedstaden Luanda, og en av gatene i byen er oppkalt etter henne.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b UNESCO, «Njinga Mbandi biography», besøkt 4. november 2020
  2. ^ oppført som Nzinga of Ndongo and Matamba, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ årstallet er usikkert. UNESCO opererer med 1581, uten å oppgi kilde. Dette er også tatt inn i Wikidata. Flere andre forfattere oppgir 1582, også én av UNESCOs kilder, i deres bibliografi for Njinga-biografien. 1582 kommer fra professor Linda Heywoods biografi fra 2017.
  4. ^ Jackson, Guida M. (2009). Women Leaders of Africa, Asia, Middle East, and Pacific: a biographical reference. Xlibris. s. 102–103. ISBN 978-1441558442. 
  5. ^ a b Heywood (2017), s. 124
  6. ^ Wallenfeldt, Jeff (red.) (2010). «Ndongo». Africa to America: From the Middle Passage Through the 1930s. Rosen Education Service. s. 64–65. ISBN 978-1615301263. 
  7. ^ Heywood (2017), s. 226
  8. ^ navnet Angola kommer fra ordet ngola.. Heywood (2017), s. 8
  9. ^ a b c d e f g h i j k l Thériault (2019)
  10. ^ Heywood (2017), s. 57
  11. ^ Heywood (2017)
  12. ^ Williams, Hettie V. (2010). «Queen Nzinga (Njinga Mbande)». I Alexander, Leslie M.; Rucker, Walter C. Encyclopedia of African American History. 1. Santa Barbara. ISBN 9781851097746. 
  13. ^ Miller (1975), s. 206–207
  14. ^ Heywood (2017), s. 45
  15. ^ Snethen, Jessica (16. juni 2009). «Queen Nzinga (1583-1663)» (engelsk). Besøkt 6. november 2020. 
  16. ^ Heywood (2017), s. 65
  17. ^ Heywood (2017), s. 110
  18. ^ Miller (1975), s. 210
  19. ^ Heywood (2017), s. 155–156
  20. ^ a b c Miller (1975), s. 211–212
  21. ^ Heywood (2017), s. 167
  22. ^ Heywood (2017), s. 236–237
  23. ^ Heywood (2017), s. 226
  24. ^ a b Heywood (2017), s 255
  25. ^ Et eksempel: Graille, Patrick (1769) Zingha, Reine d'Angola, Histoire Africaine.
  26. ^ a b Heywood (2017), s. 1–3
  27. ^ Thornton (1991), s. 25

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heywood, Linda M. (2017). Njinga of Angola : Africa's warrior queen. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-97182-0.  [Heywood siterer flere kilder fra 1700-tallet og senere. I denne Wikipedia-artikkelen er det i hovedsak vist til Heywoods gjengivelser og sitater, ettersom originalmanuskriptene ikke var tilgjengelige da artikkelen ble opprettet]
  • Miller, Joseph M. (1975). «Nzinga of Matamba in a New Perspective». The Journal of African History. 16 (2): 201–216 – via Jstor. 
  • Thériault, Anne (Oktober 2019). «Njinga». Longreads.com. Besøkt 7. november 2020. 
  • Thornton, John K. (1991). «Legitimacy and Political Power: Queen Njinga, 1624–1663». Journal of African history. 32 (1): 25–40 – via Jstor. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Thériault, Anne (3. oktober 2019). «Queens of Infamy: Njinga». Longreads (engelsk). Besøkt 4. november 2020.  Heywood (2017) er hovedkilde for denne Longreads-artikkelen, som gir et lettlest sammendrag av Njingas historie
  • Sylvia Serbin, Edouard Joubeaud (2014). «NJinga Mbandi Queen of Ndongo and Matamba» (PDF). UNESCO Series on Women in African History. UNESCO. Besøkt 5. november 2020.  Tegneserie