Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte
Født9. sep. 1822[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Trieste[5]
Død17. mars 1891[2][3][6]Rediger på Wikidata (68 år)
Roma[7]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike
  • Second Empire senator
  • minister Rediger på Wikidata
EktefelleMarie-Clotilde de Savoie (1859–)[8]
Partner(e)Comtesse de Loynes
Anne Deslions[9]
FarJérôme Bonaparte
MorKatharina av Württemberg
SøskenMathilde Bonaparte
Jérôme Napoléon Charles Bonaparte
BarnMarie-Laetitia Bonaparte
Napoléon Victor Jérôme Frédéric Bonaparte
Louis Bonaparte[10]
NasjonalitetFrankrike
GravlagtSuperga-basilikaen
UtmerkelserStorkors av Æreslegionen (1853–)[11]
Medaglia d'oro al valor militare
Serafimerordenen
Våpenskjold
Napoléon Joseph Charles Paul Bonapartes våpenskjold

Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte (hadde mange navn, men er vanligvis kjent som Prins Napoléon; født 9. september 1822 i Triest (Trieste) i Østerrike, død 17. mars 1891 i Roma) var den andre sønnen til Jérôme Bonaparte, som var konge av Westfalen, og hans kone Catherine, prinsesse av Württemberg.

Han var brorsønn til Napoleon Bonaparte og dermed fetter til keiser Napoleon 3.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Napoléon Joseph Charles Paul Bonaparte fikk av moren kjælenavnet «Plon-plon». Senere ble dette brukt spottende om ham. I årene 1837-40 var han offiser i württembergisk tjeneste.

Politisk virke i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Han ble raskt populær i deler av den franske befolkningen ved å spille på sine familiebånd til Napoleon I. Etter den franske revolusjonen i 1848 ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen som representant for Korsika.

Da hans fetter ble president i 1848, ble Napoleon utnevnt til minister og diplomat til Spania. Han ble senere utnevnt til general for en avdeling under Krimkrigen. Etterpå var han guvernør i Algerie og korpssjef i den franske hæren som var utstasjonert i Italia1850-tallet.

I 1856 stod han i spissen for en fransk ekspedisjon til Nord-Norge, Island og Grønland.[12]

Etter at keiser Napoleon III ble styrtet, ble prins Napoleon utvist fra Frankrike, men fikk vende tilbake i 1873. Tre år etter ble han innvalgt i deputerkammeret, der han innledet en hetskampanje mot de konservative og klerikale partier.

Etter arveprinsen Louis Napoleon Bonaparte, Napoleon IVs død i 1879, proklamerte han seg som tronpretendent. Men han ble ikke godtatt av de konservative bonapartistene som foretrakk hans sønn, Napoléon Victor Jérôme Frédéric Bonaparte.

Han ble utvist i 1886 og var deretter bosatt i Sveits. Hans barn var:

Victor (1862–1926)
Napoleon Louis (1864–1932; russisk generalløytnant)
Letizia (1866–1922; gift med hertugen av Aosta)

Det finnes ingen gjenværende legitime etterkommere i mannlig linje fra andre av Napoleons brødre enn fra denne sønnen. Det er imidlertid en betydelig antall illegitime etterkommere av Napoleon I.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=napoleon;n=bonaparte;oc=4, oppført som Napoléon Bonaparte[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Sycomore, oppført som Napoléon, Jérôme Bonaparte, Sycomore-ID 8320, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p2665.htm#i26642, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ books.google.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ : Prins Napoleons norgesreise i 1856, 24. juli 2019
  13. ^ Etterkommere av Napoleon Bonaparte

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hugh Montgomery-Massingberd (utg.): Burke’s Royal Families of the World. Volume 1: Europe & Latin America. Burke’s Peerage Ltd., London 1977, ISBN 0-85011-029-7, s. 108.
  • Jiří Louda, Michael MacLagan: Lines of Succession. Heraldry of the Royal Families of Europe. Little, Brown and Company, London 1999, ISBN 0-316-84820-4, Tafel 72.