Mmm … Prepare to Be Swayed

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Mmm ... Prepare to Be Swayed er debutalbumet fra Sway (Espen Lind), utgitt i 1995. Det kom ut på MCA/Polygram.

Lind brukte ingen studiomusikere eller eksterne låtskrivere, og produserte også albumet selv. Intensjonen til Lind var å gi ut en hybrid mellom rock'n'roll og dance. «Da har man klubb-beaten i bunn og tekst og refreng. Dette får folk ut på dansegulvet, samtidig som tekst og melodi gir sterkere identitet. Det er viktig å gjøre noe nytt, og jeg vet at folk liker gitarsound». Om singelen «Yum Yum Gimme Some» uttalte han: «Yum yum Gimme Some er noe man sier hvis man ser en snerten jente på gaten. Det er et ganske vanlig uttrykk. I TV-serien Våre verste år blir det stadig brukt».[1]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Musikktidsskriftene ga diametralt ulike anmeldelser. Hege Ulstein i Beat var nærmest hatefull med en ener: «Espen Lind, alias Sway, er en slags syk, syk blanding av Prince på elendig syre og Jan Werner Danielsen. Det høres ikke bra ut». Referansene til andre artister var «tomme pastisjer som i beste fall ikke evner stort annet enn å gi tilhørerne ynkelige kick i en femten sekunders tid, før man oppdager hvor sørgelig det egentlig står til med norsk musikk når makkverk som dette oppnår ørens lyd».[2]

Redaktør Arild Rønsen i Puls mente det stikk motsatte. Albumet begynte «langt i overkant glitrende!» og avsluttet med «en rein maktdemonstrasjon». «Låtene er strålende, produksjonen er i Goldie-klassen, og Sway synger med en autoritet som er hinsides. Vi snakker en hitsingel-prosent som bare Michael Jackson kan matche».[3] Sway fikk også en positiv anmeldelse i det nordnorske tidsskriftet Hammarn.[4]

Natt og Dag la seg midt i mellom med en treer. Albumet var flere ting på en gang, «en fascinerende og til tider plump blanding av musikalske elementer» som vippet «mellom det storslåtte og det tyggegummipregede». De musikalske og vokale referansene til Sway var kanskje tydeligere enn ønskelig, da de «hjemsøker låtene». I tillegg framsto det «viktigere at låtene virker 'tøffe' enn at de formidler et innhold. Hvor det tekniske er upåklagelig og det åndelige er fraværende».[5]

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  1. «Driven By the Devil»
  2. «Yum Yum Gimme Some»
  3. «Leather»
  4. «Sweat»
  5. «Bisexual Teens»
  6. «Missing Her Then»
  7. «The Last Day of My Life»
  8. «Blast Yer Brain»
  9. «American Love»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Yum yum", Spirit 5/1995
  2. ^ Albumanmeldelse av Hege Ulstein, Beat 9/1995
  3. ^ Albumanmeldelse av Arild Rønsen, Puls 18/1995
  4. ^ Albumanmeldelse av Jens Harald Eilertsen, Hammarn 2/1995
  5. ^ Albumanmeldelse av Gaute Drevdal, Natt og Dag 8/1995

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]