Mitokondriesykdommer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Mitokondriesykdommer er betegnelsen på en gruppe sykdommer knyttet til organismens energiomsetning. Hver enkelt celle inneholder små "kraftverk" (mitokondrier) som utnytter ernæringens fett og kullhydrater til å danne energirike forbindelser.

Alle kroppens organer og funksjoner er avhengige av energi i vekslende grad. Hjerne, hjerte, nyrer og lever er blant de mest energikrevende organene i kroppen, og rammes derfor først ved forstyrrelser i cellenes energiproduksjon.

Mitokondriesykdommer ble opprinnelig beskrevet som nevrologiske sykdomsbilder preget av muskelsvakhet, tretthet og spesielle forandringer i muskelvevet som kunne observeres under mikroskop. Etter hvert ble man klar over at stoffskifteforstyrrelsen også kunne mistenkes ut fra andre kliniske tegn eller laboratoriefunn i blod og urin.

Det pågår intens forskning på mitokondriesykdommer og listen over diagnoser som kommer inn under sykdomsgruppen øker stadig. Noen ganger regnes de samme diagnosene også med i andre sykdomsgrupper. For eksempel kan forstyrrelser i omdannelsen av fett til energi betegnes både som mitokondriesykdommer og som peroxysomale sykdommer.

Sykdommer[rediger | rediger kilde]

De viktigste diagnosene i gruppa kan deles inn etter alder for debut:

Tilstander med tidlig start (0-2år):

  • Alpers sykdom er en alvorlig, rask fremadskridende hjernedegnerasjon. Rammer både motoriske og mentale funksjoner og medfører epilepsi som ofte er vanskelig å behandle.
  • Leighs syndrom er fellesnavn for rask progredierende funksjonstap knyttet spesielt til hjernestammefunksjoner (svelge-, puste- og øyebevegelser) og med typiske forandringer på spesialbilder med magnetscanning av hjernen (MR)
  • Menkes sykdom (også kalt "kinky hair syndrome") gir gulsot i nyfødtperioden, tidlig epilepsi, lite pigment i hud og hår, håret er tynt og pistrete fordelt, stivt, sprøtt og knekker lett. Mangler kobber som omsettes på feil måte i kroppen på grunn av enzymforstyrrelse. Spesielle tannforandringer. Spesielle yttre trekk kan gi mistanke, også om andre syndromer.
  • Pearsons syndrom er først og fremst en blodsykdom med nedsatt funksjon i benmargens mitokondrier og alvorlig blodmangel.

Tilstander med senere start (etter fylte to år):

  • Kearns-Sayres syndrom rammer øyefunksjoner (netthinne, øyemuskler), balanse og koordinasjon (ataxi), hjerterytme og kroppsvekst.
  • Lebers hereditære opticus neuro-retinopathy gir plutselig, raskt synstap med degenerasjon av synsnerven og netthinnen. Varierende nevrologiske symptomer.
  • Mitokondrie-encephalopathi, laktacidose & "strokelike" episodes (MELAS) gir hodepine som kan ligne migrene med kvalme og ubehag, illebefinnende med nevrologiske tegn som skyldes forbigående sirkulasjonsforstyrrelser i hjernen eller mer varige (slag-lignende). Epilepsi som kan være vanskelig å kontrollere og hvor man må unngå visse epilepsimidler (blant annet Valproat).
  • Myopathi, encephalopathi, "ragged red fibers" (MERRF) gir muskelsvakhet, epilepsi, syns- og hørselshemning, motoriske vansker og lærevansker.
  • CPEO

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Tilstandene over er karakterisert ved sammensatte sykdomsbilder fra flere organsystemer:

  • Muskelsystemet (slapphet, tretthet, svakhet (pareser)
  • Hjertet (nedsatt slagkraft, redusert pumpeevne tross fortykket vegg)
  • Hjernen (encefalopati med lærevansker/utviklingshemning, motoriske koordinasjons- og balansevansker)
  • Det øvrige nervesystemet (svekkelse i perifere nervers ledningsevne/polynevropati)
  • Synsvansker (netthinneskade, svekkelse av øyenervene)
  • øyemotoriske forstyrrelser (avvikende øyebevegelser, skjeling, hengende øyelokk osv.)
  • Hørselssvekkelse (nevrogent hørselstap)
  • Forstyrrelse i det autonome nervesystem (sviktende kontroll av urintømning, tarmfunksjon, puste- og hjerterytmeuregelmessigheter)
  • lever, bukspyttkjertel
  • nyrer og urinveier
  • stoffskiftekjertler (lavt blodsukker, sukkersyke med mer)
  • benmarg (blodmangel)

Andre former kan gi symptomer bare fra skjelettmuskler og hjertemuskler: Forsinket motorisk utvikling, økt trettbarhet, trivselssvikt, blir ofte bedre etter hvert.

Tilstanden kan variere sterkt når det gjelder debutalder og forløp. Tendens til at de som starter tidlig, har mest alvorlig forløp og avkortede leveutsikter. Ikke alle tilfeller av mitokondriesykdom er progredierende.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Mitokondriesykdommene er ikke så helt sjeldne, men tilstandene har mange uttrykksformer, så mange er trolig ikke diagnostisert eller går under andre diagnoser. En studie beregnet forekomsten til 1 pr 11 000 i den vestsvenske regionen. Disse utgjorde ca. 10 % av personene med nevromuskulære sykdommer i regionen og bare 3 av 300 personer med mistenkt mitokondriesykdom (Eur. J. of Ped.1995). Avgrensningen fra andre sykdomsgrupper er fortsatt under diskusjon.

Årsak[rediger | rediger kilde]

Som regel skyldes tilstandene genfeil i form av punktmutasjoner. Mutasjonen kan sitte i cellekjernens vanlig DNA-struktur (nDNA) eller i mitokondrienes eget arvestoff (mtDNA) som arves nesten utelukkende fra moren. Mutasjoner i mtDNA finnes relativt sjeldnere hos barn enn hos voksne. Mitokondriefeilen trenger ikke finnes i alle vev/organer i samme grad. Sykdommen kan da komme til varierende uttrykk og risikoen for arv kan variere sterkt. Det kan også være vanskelig å finne mutasjonene i blodprøver. Ved mistanke må man eventuelt også lete i andre vev.

Diagnostisering[rediger | rediger kilde]

Diganosen stilles på bakgrunn av de kliniske bildene beskrevet ovenfor kombinert med:

  • Markert forhøyet melkesyrekonsentrasjon (laktat) i blod og/eller ryggmargsveske og forhøyet forhold (ratio) mellom laktat og pyruvat
  • Abnorm utskillelse av organiske syrer i urinen (metabolittsøk)
  • Typiske funn i vevsprøver (spesielt "ragged red fibers")
  • Påvist enzymdefekt i respirasjonskjedeenzymene (RKE) eller pyruvatdehydrogenase (PDH))
  • Bekreftende mutasjonsanalyse (gentest)
  • Familiemedlem med overbevisende mitokondriesykdom

Behandling / medisinske tiltak[rediger | rediger kilde]

Det finnes per i dag ingen helbredende behandling. Behandling med næringstilskud som Q-10, asparginsyre, karnitin og eventuelt kreatin kan muligens redusere tretthet og muskelsvakhet. Tilskudd av vitamin C, K og E ut over vanlige anbefalinger er forsøkt, men har ikke vist seg å endre forløpet. Enkelte kan trenge spesiell diett. Dikloracetat kan redusere forhøyet laktat, men det er usikkert om det påvirker sykdomsprosessen.

Energitilførsel er viktig. Til tross for lav aktivitet, trenger mange rundt 120 % av vanlig beregnet kaloritilførsel pr. vektenhet. Personer med mitokondriesykdommer kan raskt bli svært syke ved sviktende ernæring, faste eller infeksjonssykdommer, spesielt med kvalme/oppkast. Dette må formidles til alle voksne som har ansvar for barnet.

Vanlige infeksjonssykdommer som omgangssyke o.l. kan hos noen utløse raske stoffskifteforstyrrelser som kan kreve intravenøs behandling på sykehus.

Noen tåler dårlig visse typer medisin (spesielt epilepsimedisiner av typen Valproat, som Orfiril og Depakine).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]