Max Salomon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Max Salomon
Født6. mars 1898Rediger på Wikidata
Christiania
Død1977Rediger på Wikidata
Oslo
BeskjeftigelseForretningsdrivende Rediger på Wikidata
SøskenHarald Salomon
BarnRobert Salomon
NasjonalitetNorge

Max Salomon (egentlig Marcus Zola Salomon) (født 6. mars 1898 i Christiania, død 1977 i Oslo) var en norsk forretningsmann som senere var sentral i oppbyggingen av Redd Barna i Norge.

Han var sønn av skotøysfabrikant Simon Marcus Salomon og Johanna Bella Eisenstein; faren var danskfødt jøde, mens moren var født i en jødisk familie i Płock i Russland (nå Polen). Hans bror var den kjente medaljøren og billedhuggeren Harald Salomon, som designet mange danske mynter. Max Salomon var i likhet med sin far forretningsmann i lærindustrien gjennom det meste av sin karrière. Under andre verdenskrig flyktet familien til Sverige for å unnslippe nazistenes jødeforfølgelser. Familien Salomons opplevelser under krigen er beskrevet i boken Escape: A Jewish Scandinavian Family in the Second World War, skrevet av nevøen, den amerikanske jussprofessoren Norman Poser.[1]

I etterkrigstiden ble Max Salomon sentral i oppbyggingen av Redd Barna i Norge, og var bl.a. organisasjonens bokholder og en av dens første ansatte. Han var særlig opptatt av å hjelpe krigsrammede barn i Tyskland og Østerrike i etterkrigsårene, og var den drivende kraften bak Redd Barnas arbeid for dette. Senere engasjerte han seg særlig for å hjelpe barn som led av spedalskhet i utviklingsland, ikke minst i Afrika. Hans arbeid for barn og hans særlige interesse for barns situasjon i Tyskland og Østerrike i etterkrigsårene var preget av et humanistisk ståsted som hadde mye til felles med Victor Gollancz' etikk basert på internasjonalisme og «brødrekjærlighet».[2]

Max Salomon var far til sosiologen Robert Salomon og farfar til advokaten Hege Salomon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Poser: Escape: A Jewish Scandinavian Family in the Second World War, Sareve Press, 2006
  2. ^ «75 år» (biografisk omtale), Aftenposten, 9. mars 1973