Matrika Prasad Koirala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Matrika Prasad Koirala
Matrika Prasad Koirala2.jpg
Født1. januar 1912
Varanasi
Død11. september 1997 (85 år)
Katmandu
Far Krishna Prasad Koirala
Søsken Bishweshwar Prasad Koirala, Girija Prasad Koirala, Tarini Prasad Koirala
Beskjeftigelse Politiker
Parti Nepals Kongressparti
Nasjonalitet Nepal

Matrika Prasad Koirala (født 1. januar 1912 i Benares, India, død 11. september 1997 i Katmandu) var den første av tre brødre i Koirala-familien som alle blei statsministre i Nepal.

Han var statsminister to ganger:

  • Fra 16. november 1951 til 14. august 1952.
  • Fra 15. juni 1953 til 14. april 1955.

M. P. Koirala var Nepals første statsminister på over 100 år som ikke kom fra Rana-familien, og den første som tilhørte et moderne politisk parti, Nepals Kongressparti. Han er ellers kjent for å være halvbror, konkurrent og fiende av sin mer berømte bror Bishweshwar Prasad Koirala. Hans enda yngre halvbror Girija Prasad Koirala blei også statsminister, og er fortsatt Kongresspartiets leder i 2006

M. P.s far Krishna Prasad Koirala var en forretningsmann i Biratnagar blei en kjent opposisjonell mot Rana-autokratiet. Han måtte dra i eksil til India med hele familien etter at han falt i unåde hos statsminister Chandra Shamsher Rana. I India opplevde familien noen vanskelige år før den slo seg gjennom. K. P. Koirala vendte seinere hjem til Nepal, men døde i fengsel under statsminister Judha Shamsher Rana.

M. P. studerte i India. Som ung student skal han ha vært svært radikal og stått nær sin yngre bror B. P. I 1930 blei de to arrestert av britene for å ha kontakter med indiske terrorister, og løslatt etter 3 måneder. Han arbeidet også for det Indiske Kongresspartiet, før han vendte hjem og jobba som funksjonær under Rana-diktaturet.

Men etter den andre verdenskrigen, da B. P. Koirala sto i spissen for oppbygginga av Nepals Kongressparti, representerte M. P. en klart mer konservativ politikk. Han fikk en ledende stilling i Kongresspartiet som et resultat av ei sammenslåing med Nepals Demokratiske Kongress i 1950. Dette partiet var svært godt finansiert av noen opposisjonelle, rike medlemmer av Rana-familien, og kom til å danne grunnlaget for ei sterkere høyrefløy i Kongresspartiet.

Etter at Kongresspartiet gjennom opprøret i 1950 – 1951 hadde styrta Rana-autokratiet og ført Shah-dynastiet tilbake til makta, ønska de fleste i partiet at parti- og opprørslederen B. P. Koirala skulle bli statsminister. Men han var et for radikalt alternativ for både kong Tribuvan, de mer konservative kreftene som nå samla seg rundt kongen, og for India, som hadde vært med på å støtte opprøret mot Rana-dynastiet.

Derfor satte kongen den 6. november 1951 inn M. P. Koirala som statsminister.

Utnevnelsen av ham innleda en mangeårig maktkamp mellom kongehuset og Kongresspartiet, og en maktkamp innafor Kongresspartiet mellom de to Koirala-brødrene.

B. P Koirala og flertallet innafor Kongresspartiet ønska et valg på parlament, som de rekna med ville gi Kongresspartiet klart flertall. Kongehuset rekna også med det, og fortsatte derfor med å utsette valg i år etter år. I denne antidemokratiske politikken fikk det støtte av M. P. Koirala og andre høyreorienterte og monarkistiske politikere.

B. P. Koirala utnytta sin makt over Kongresspartiets organisasjon til å få M. P. Koirala og de andre Kongress-medlemmene i regjeringa ekskludert fra partiet 25 juli 1952. Følgen blei at regjeringa falt, og kong Tribuvan tok den direkte ledelsen over regjeringa.

I april 1953 stifta M. P. Koirala sitt eget, moderat monarkistiske parti, Det Nasjonale Folkeråd (Rastriya Janata Parishad – National People's Council). Kongen utnevnte ham etter dette på ny til statsminister den 15. juni 1953 utnevnte kongen på ny M. P. Koirala som statsminister. Denne regjeringa satt til økende sosiale problemer fikk den til å gå i oppløsning og falle 14. april 1955.

I 1956 gikk M. P. inn i Kongresspartiet igjen.

En sivil ulydighetskampanje tvang kong Mahendra til å godta valg i 1959. Kongresspartiet vant reint flertall, og kongen blei nå endelig nødt til å utnevne B. P. Koirala til statsminister. Regjeringa gikk til angrep på kongehusets og de store jordeiernes privilegier, og blei møtt med sabotasje fra monarkister og konservative. Ei gruppe i partiet der M. P. Koirala var med informerte kongen om alt som skjedde i partiledelsen og regjeringa.

Kong Mahendras kupp 15. desember 1960 avslutta det demokratiske eksperimentet på 1950-tallet, og innleda 30 år med åpent monarkistisk despoti.

B. P. Koirala blei arrestert og satt i fengsel til 1966. Familien frykta at han skulle bli likvidert. Ei fløy av Kongresspartiet i eksil forsøkte å starte væpna opprør mot diktaturet.

M. P. Koirala hørte til den fløya i Kongresspartiet som støtta kongens statskupp. Til gjengjeld utnevnte kongen ham til ambassadør i USA.

På 1980-tallet stilte han som rojalistisk kandidat til parlamentet under det såkalte Panchayat-demokratiet, men blei ikke valgt.

Etter den demokratiske revolusjonen i 1990 forsøkte M. P. Koirala å relansere sitt eget parti under navnet Ratriya Prajatantrik Party, men fikk ingen politisk betydning.

M. P. Koirala var også poet, men han oppnådde ikke samme store ry som forfatter som sin yngre bror B. P. Koirala.

Hans sønn Kamal Koirala har tillitsverv i ledelsen for det moderate kommunistpartiet UML.

Se også[rediger | rediger kilde]