Lydisk skala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Lydisk (toneart)»)

Lydisk er en modal skala opprinnelig basert på gamle diatoniske skalaer fra antikkens Hellas. I dag kjenner vi den som en kirketoneart slik den ble brukt i renessansen. Rent harmonisk klinger den som en durskala (jonisk), men med forstørret kvart.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den lydiske skalaen ble forlatt i likhet med de fleste andre kirketonearter ettersom musikken beveget seg inn mot barokken. I barokken ble funksjonsharmonikk svært viktig for komposisjonene og den lydiske skalaens forstørrede kvart ledet ikke like godt videre som tritonusforholdet mellom den rene kvarten og den store septimen.

Kirketoneartene får ligge stille en tid framover helt til man kommer inn i romantikken. Her brytes mange regler opp og interessen for det nasjonale øker. Edvard Grieg begynner å se på den norske tradisjonsmusikken og begynner å skrive den ned i et tonesystem som passer det som allerede eksisterte i den vestlige kunstmusikken. Her gjenoppstår noen kirketonearter bl.a. den lydiske.

I jazzmusikken etter starten av 50-tallet har den lydiske skalaen betydd mye. George Russel skrev boken The lydian chromatic concept of tonal organization (Det lydisk-kromatiske konseptet for tonal organisering), Denne boken framstiller den lydiske skalaen som det optimale utgangspunktet for jazzimprovisasjon, og er en milepæl i modaljazzens historie.

I dag er skalaen en av de mest brukte kirketoneartene og den brukes i mange sjangere. Mest utbredt er den nok likevel i folkemusikk, jazz og klassisk musikk.

Eksempler på den lydiske skalaen kan man blant annet finne i Brass Brothers "Bruremarsj", i "Fanitullen" og i Edvard Griegs "Haugelåt" fra "Slåtter", op 72.