Lofoten Trafikklag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
MF «Gamle Lofotferga», tidligere MF «Lofotferje II», var eid av Lofoten Trafikklag fra 1957 til 1977. Den gikk i rute mellom Lilleeidet og Napp til 1970 og var senere reserveskip.[1]
MF «Lofotferje I», muligens på Sundklakk på Gimsøya mellom 1955 og 1963.
Foto: Kristian Magnus Kanstad / Nordlandsmuseet

A/L Lofoten Trafikklag (LT) var et transportselskap i Nordland. Lofoten Trafikklag ble stiftet sommeren 1957 med formål å «drive land- og sjøverts rutefart og transportvirksomhet innen Lofoten og mellom Lofoten og tilgrensede distrikter».[2]. I utgangspunktet var det ni kommuner og åtte banker i Lofoten som stiftet selskapet. Selskapet fikk kontor på Leknes.

Oppstartfase[rediger | rediger kilde]

I første runde var det et formelt selskap som skulle overta og samordne rutegående buss- og båttrafikk i regionen. Først i 1958 hadde selskapet tatt over et mindre busselskap, Gimsøya Bilruter v/ Karl Gustavsen gikk inn i LT med virkning fra 1. mars 1958. Men det tok lengre tid å få innlemmet Vestvågøya Rutebiler A/S, Stamsund, og Austvågøya Bilruter A/L, Svolvær. Det var mye strid om denne saken fram til 1961. Fra 1. juni 1959 hadde LT fått konsesjon for bilrutedrift på hele strekningen Svolvær-Å (hele Lofotvegen). Sommeren 1959 ble det avtale med Austvågøya Bilruter om overtakelse av konsesjoner og fire busser umiddelbart. Etter noen måneder ble det også lignende overtakelse av Vestvågøya Rutebiler[3].

I 1961 fikk LT områdekonsesjon for person- og godsbefordring for samlige kjørbare veier i Lofoten. I 1963 var Lofotveien åpen for sammenhengende kjøring, med ferjer, Svolvær-Å. Det ble nå arbeidet for å bygge ut rutenettet både for gods- og persontrafikk. Høsten 1963 ble det satt i gang godsbilrute Lofoten-Fauske over ferjesambandet Svolvær-Skutvik. I Fauske var det samtrafikk med NSB og med samlastbedriftene Godscentralen, seinere med Linjegods, og Tollpost. 1966 ble det åpnet ruter Svolvær-Fiskebøl da veien dit ble åpnet. Dermed ble det forbindelse med Vesterålen via ferjestrekningen Fiskebøl-Melbu[4].

Driftsfase[rediger | rediger kilde]

Trafikken vokste utover 1960-tallet. LT slet likevel økonomisk. Det var gammelt og nedslitt materiell, og det krevde store investeringer i nytt bilmateriell. Veinettet var dårlig, og spesielt vinterstid ble vognparten svært belastet. I 1960/1961 hadde LT 35 vogner og ti år seinere var antallet ca. 70. I toppåret 1975 hadde selskapet 86 vognenheter, 51 busser, 25 godsvogner og 10 tilhengere[5].

Det ble bygd ut person- og godsruter over hele Lofoten. Godstrafikken omfattet også melketransport til Vestvågøya Meieri, først med spannhenting og seinere med bruk av tankbiler.

Sluttfase[rediger | rediger kilde]

Nordtrafikk overtok Lofoten Trafikklag i 1999.[6] I løpet av 1990-tallet var det stor kamp om å sikre kontroll over selskapet. Til slutt lyktes Nordtrafikk med å kjøpe 87 prosent av aksjene i LT, og selgere var DnB, Vågan kommune og Rasmussen Holdning.[7] Dermed ble LT et datterselskap og slutten på LT som selvstendig selskap med eiere i Lofot-regionen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fjordfähren in Norwegen: Gamle Lofotferga (besøkt 15. august 2016)
  2. ^ Svanberg, Erling (1990). Langs vei og lei i Nordland : samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. s. 582. 
  3. ^ Svanberg, 1990
  4. ^ Svanberg, 1990
  5. ^ Svanberg, 1990, side 587-588
  6. ^ Næringsrapport nr. 4 2000, side 8
  7. ^ Dagens Næringsliv 1.12.1999

Litteratur[rediger | rediger kilde]