Lofoten Trafikklag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
MF «Gamle Lofotferga», tidligere MF «Lofotferje II», var eid av Lofoten Trafikklag fra 1957 til 1977. Den gikk i rute mellom Lilleeidet og Napp til 1970 og var senere reserveskip.[1]
MF «Lofotferje I», muligens på Sundklakk på Gimsøya mellom 1955 og 1963.
Foto: Kristian Magnus Kanstad / Nordlandsmuseet

A/L Lofoten Trafikklag (LT) var et transportselskap i Nordland. Lofoten Trafikklag ble stiftet sommeren 1957 med formål å «drive land- og sjøverts rutefart og transportvirksomhet innen Lofoten og mellom Lofoten og tilgrensede distrikter».[2]. I utgangspunktet var det ni kommuner og åtte banker i Lofoten som stiftet selskapet. Selskapet fikk kontor på Leknes.

Oppstartfase[rediger | rediger kilde]

I første runde var det et formelt selskap som skulle overta og samordne rutegående buss- og båttrafikk i regionen. Først i 1958 hadde selskapet tatt over et mindre busselskap, Gimsøya Bilruter v/ Karl Gustavsen gikk inn i LT med virkning fra 1. mars 1958. Men det tok lengre tid å få innlemmet Vestvågøya Rutebiler A/S, Stamsund, og Austvågøya Bilruter A/L, Svolvær. Det var mye strid om denne saken fram til 1961. Fra 1. juni 1959 hadde LT fått konsesjon for bilrutedrift på hele strekningen Svolvær-Å (hele Lofotvegen). Sommeren 1959 ble det avtale med Austvågøya Bilruter om overtakelse av konsesjoner og fire busser umiddelbart. Etter noen måneder ble det også lignende overtakelse av Vestvågøya Rutebiler[3].

I 1961 fikk LT områdekonsesjon for person- og godsbefordring for samlige kjørbare veier i Lofoten. I 1963 var Lofotveien åpen for sammenhengende kjøring, med ferjer, Svolvær-Å. Det ble nå arbeidet for å bygge ut rutenettet både for gods- og persontrafikk. Høsten 1963 ble det satt i gang godsbilrute Lofoten-Fauske over ferjesambandet Svolvær-Skutvik. I Fauske var det samtrafikk med NSB og med samlastbedriftene Godscentralen, seinere med Linjegods, og Tollpost. 1966 ble det åpnet ruter Svolvær-Fiskebøl da veien dit ble åpnet. Dermed ble det forbindelse med Vesterålen via ferjestrekningen Fiskebøl-Melbu[4].

Driftsfase[rediger | rediger kilde]

Trafikken vokste utover 1960-tallet. LT slet likevel økonomisk. Det var gammelt og nedslitt materiell, og det krevde store investeringer i nytt bilmateriell. Veinettet var dårlig, og spesielt vinterstid ble vognparten svært belastet. I 1960/1961 hadde LT 35 vogner og ti år seinere var antallet ca. 70. I toppåret 1975 hadde selskapet 86 vognenheter, 51 busser, 25 godsvogner og 10 tilhengere[5].

Det ble bygd ut person- og godsruter over hele Lofoten. Godstrafikken omfattet også melketransport til Vestvågøya Meieri, først med spannhenting og seinere med bruk av tankbiler.

Sluttfase[rediger | rediger kilde]

Nordtrafikk overtok Lofoten Trafikklag i 1999.[6] I løpet av 1990-tallet var det stor kamp om å sikre kontroll over selskapet. Til slutt lyktes Nordtrafikk med å kjøpe 87 prosent av aksjene i LT, og selgere var DnB, Vågan kommune og Rasmussen Holdning.[7] Dermed ble LT et datterselskap og slutten på LT som selvstendig selskap med eiere i Lofot-regionen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fjordfähren in Norwegen: Gamle Lofotferga (besøkt 15. august 2016)
  2. ^ Svanberg, Erling (1990). Langs vei og lei i Nordland : samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Bodø: Nordland fylkeskommune. s. 582. 
  3. ^ Svanberg, 1990
  4. ^ Svanberg, 1990
  5. ^ Svanberg, 1990, side 587-588
  6. ^ Næringsrapport nr. 4 2000, side 8
  7. ^ Dagens Næringsliv 1.12.1999

Litteratur[rediger | rediger kilde]