Lindon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

I J. R. R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Lindon landet som ligger bortenfor Ered Luin i nordvestre delen av Midgard. Det er det vestligste landet på det kontinentet. Lune gulfen deler den inn i Forlindon (Nord Lindon) og Harlindon (Sør Lindon).

Lindon er et navn som har overlevd fra det første tidevervet, da det ble gitt til Ossiriand etter at dette landet ble bebodd av Laiquendi eller Grønn alver. Lindon betydde Sangernes land, etter det gamle navnet Lindar (sangerne) for Telerialvene. Lindon er det siste av landene som var igjen etter Beleriands undergang etter Vredens krig på slutten av det første tidevervet, mens resten av landene ble ødelagt og sank i havet. Det er ikke helt sikkert men det blir antatt at Lindon var større før Númenors fall enn det det var i det tredje tidevervet.

Mange av alvene fra Beleriand dro til Lindon på begynnelsen av det andre tideverv, hvor de ble styrt av Gil-galad. Noldoene holdt for det meste til i Forlindon, mens Sindaene (og de overlevende Laiquendi) bodde i Harlindon. Sammen bygget de Mithlond (Gråhavnene) i lunegulfen, og mange alver reiste derfra til Valinor. Lindon var et av de to kongerikene som Noldoene hadde i det andre tidevervet (det andre var Eregion), helt til Gil-galad ble drept av Sauron i krigen med den Siste alliansen mellom alver og menn. Etter det dro de fleste av Noldoene endelig tilbake til Valinor, og Lindon ble bebodd av langt færre enn før, og nå ble det styrt av Gil-Galads løytnant, Sinda-alven Círdan Skipsbyggeren, som fortsatte å bygge skip for de alvene som reiste fra Midgard for godt.

I litteraturen dukker Lindon for det meste opp som et sted hvor de Uvillige alvene holdt til før de dro for alltid fra Midgard.