Li Lianying
| Li Lianying | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. nov. 1848 Dacheng | ||
| Død | 4. mars 1911 (62 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet | ||
Li Lianying (tradisjonell kinesisk: 李連英, forenklet kinesisk: 李连英, pinyin: Lǐ Liányīng; født 12. november 1848 i Dacheng som nå er i Langfang i Hebei i Kina, død 4. mars 1911 i Beijing) var en keiserlig evnukk i Qing-dynastiets Kina. Han kom til makt under enkekeiserinne Cixi, som var Kinas de facto herskerinne i 39 år, i perioden 1869–1908.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Li Lianying kom fra en fattig familie i provinsen Zhili. I 1853, da han var i seksårsalderen, ble han kastrert og sendt for å gjøre tjeneste som evnukk i husholdet til prins Zheng.
Virke i Den forbudte by[rediger | rediger kilde]
I 1856 ble han sendt for å tjene som palassevnukk i Den forbudte by. Han ble promovert til «annenoppsynsmann» (二總管) i 1867.
I 1869 ble storoppsynsmann An Dehai henrettet av Ding Baozhen, guvernøren i Shandong, for å ha reist utenfor Den forbudte by uten tillatelse. Noen år tidligere hadde Li på sin side hjulpet enkekeiserinne Cixi da hun under Xinyoukuppet grep makten fra de åtte regenter, og på den måte hadde han henes gunst. Den takknemlighetsgjelden bidro til at Cixi etter henrettelsen av An utnevnte Li til sin nye personlige assistent, og deretter til storoppsynsmann.
Han var hovedevnukk (总管太监) til han gikk av i 1908. Li Lianying var kjent for å være dominerende i hoffsaker; han utøvet en streng kontroll med de øvrige evnukkers gjøren og laden, og avgjorde hvem som skulle få foretrede for enkekeiserinnen. Denslags audienser vær gjerne knyttet til store bestikkelser, og Li Lianying ble med tiden temmelig rik.
Li bad om tillatelse til å tre tilbake etter enkekeiserinne Cixis død i 1908. Søknaden ble innvilget av enkekeiserinne Longyu, som tillot ham å forlate keiserfoffet så snart det var forløpt hundre dager etter Cixis død.
Li Lianying levde et tilbaketrukket liv etter dette, og døde innen utbruddet av Xinhairevolusjonen i 1911.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Evelyn S. Rawski: The last emperors: a social history of Qing imperial institutions. Berkeley: University of California Press, 2001