Levada
Levadaer er en type vanningsanlegg som er særegent for Madeira. Øya har mer enn 2170 km med kanaler som fører vann fra det fuktige vest og nordvest til de tørrere (men solrikere) jordbruksområdene i sør og sørøst. Langs mange av kanalene er det gangveger, og disse er blitt svært populære for turgåere. Ordet betyr «det som bæres».
Levadaene er på UNESCO World Heritage liste.[1]
Bakgrunn og bruk[rediger | rediger kilde]
Det meste av Madeiras befolkning har heilt fra den første koloniseringa holdt til på den sørvestlige delen av øya. Det er også i sør det har vært mest jordbruk. Dette er imidlertid relativt tørre områder. Nordsida er derimot prega av fuktige vinder som kommer inn, og som slipper mye nedbør i møte med øyas langsgående fjell.
Madeira består av vulkanisk fjell (lava), som er svært porøst, og regnvann samler seg ikke i innsjøer, men sildrer ned i berggrunnen. Når dette vannet så treffer mer solid berg, vil det tvinges ut i dagen igjen i kilder, og i dalbunner og raviner føres det ned til og ut i havet. Allerede de tidligste bosetterne på Madeira innså at regnvannet måtte samles og ledes til jordbruksområdene.
De første kanalene var nokså bratte, men etter hvert utvikla en teknikker for å frakte vannet over lange strekninger. Levadaene blei bygd med minst mulig helling, og de fulgte terrenget perfekt der de gikk inn i og ut av øyas tallrike daler. Undervegs var det porter, der vannet periodevis kunne slippes ut til gårdene lenger ned. De første levadaene blei naturlig nok bygd manuelt. Det var ikke uvanlig å benytte straffanger eller slaver fra de portugisiske koloniene i Afrika til dette. Det var et strabasiøst arbeid i uvegsomt terreng. Mange steder måtte arbeiderne henge i kurver for å bryte plass til fjellhyller. Andre steder blei det anlagt akvadukter. Med tida blei imidlertid også levadabygginga maskinell, og det er stor forskjell å se på gamle og nye kanaler. Materialet var sannsynligvis tre i begynnelsen, men en gikk raskt over til stein. I dag benyttes betong. Etter hvert er det også blitt vanlig å legge vannet i tunnel, dersom det ikke trengs lokal tilgang til det undervegs. Tidligere leverte enkelte levadaer vannkraft som kunne drive møller direkte. I seinere tid mater de vannkraftverk og bidrar dermed til Madeiras strømforsyning. Levada-systemet brukes også til vannforsyning til de større byene, som hovedstaden Funchal.
Anlegga var i utgangspunktet eid og styrt av staten. Lokale lover fastsatte fordelinga av vannet, og det blei ansatt egne kontrollører som hadde oppsyn med driften. På slutten av 1800-tallet blei så levada-systemet privatisert, noe som førte til hyppige konflikter. Det blei opp til kanaleierne å avgjøre hvilke gårder som skulle få vann når og hvilke mengder. I tillegg forekom det at spekulanter kjøpte opp reguleringsbassengene som var bygd i høyden, og slik oppnådde full kontroll med vannet. Stridighetene hindra utviklinga av jordbruk og annet næringsliv på Madeira, og etter andre verdenskrig overtok staten igjen. Det er nå en offentlig etat som eier, utvikler og vedlikeholder levadasystemet. Ansatte lavadeiros har ansvaret for oppsyn med og vedlikehold av kanalnettet.
En turistattraksjon[rediger | rediger kilde]
Ved sida av levadaene går det gjerne mer eller mindre velbygde og velholdte stier. De er anlagt for at lavadeiroene skal kunne utføre arbeidet sitt, men var tidligere også den greieste (og ofte eneste) vegen mellom landsbyene. Etter hvert som det regulære vegnettet er utbygd og biltransport er blitt vanlig, er denne funksjonen av mindre betydning. Til gjengjeld har turistene overtatt. Levada-stiene er nå populære gangruter, der de snor seg inn og ut av skogkledte daler, gjennom landsbyer, mellom banan- og vindrue-terrasser, med flott utsikt og et rikt planteliv. Mange av levadaene har så svak helling at en kan gå i timevis og knapt merke stigning.
De mest populære stiene brukes mye, blant annet av turgrupper, men andre steder kan en gå i fred. Vanskelighetsnivået er svært varierende, og ikke minst er det ulikt i hvor stor grad ei rute passer vandrere med høydeskrekk. Det forekommer berghyller med dårlig sikring, viadukter som krysser daler – og noen steder også tunneler en må gå eller krype gjennom.
Tidvis kan stier viskes bort av jordras og flom, dette gjør at enkelte strekninger kan være meget farlige. Men det finnes alltid et stort utvalg av gode og enkle stier. Det finnes kart med turruter (men kjøp ikke gamle kart fordi hvilke levadaer som er sikre varierer raskt), spør gjerne turistinformasjonen eller sertifiserte guider om forslag til turer.[2][1][3][4][5][6]
Et utvalg levadaer[rediger | rediger kilde]
- Levada da Corujeira
- Levada da Portela
- Levada da Ribeira Grande
- Levada da Ribeira da Janela
- Levada da Rocha Vermelha
- Levada da Serra
- Levada das 25 Fontes
- Levada das Rabaças
- Levada do Bom Successo
- Levada do Caniçal
- Levada do Caniço
- Levada do Castelejo
- Levada do Curral
- Levada do Furado
- Levada do Norte
- Levada do Pico do Funcho
- Levada do Poçc Barral
- Levada do Risco
- Levada dos Piornais
- Levada dos Tornos
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Centre, UNESCO World Heritage. «Levadas of Madeira Island». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). Besøkt 23. februar 2021.
- ^ «Walking in levadas Madeira Guide - Booking levadas». Walking in levadas Madeira Guide (engelsk). Besøkt 23. februar 2021.
- ^ «This is Madeira Island». This is Madeira Island (engelsk). Besøkt 23. februar 2021.
- ^ «What is a Levada? – WalkMe Levadas Madeira» (engelsk). Besøkt 23. februar 2021.
- ^ «Levadas and Footpaths of Madeira». www.madeira-web.com (engelsk). Besøkt 23. februar 2021.
- ^ «Vandring langs levadaer på grønne Madeira». Reis. Arkivert fra originalen 22. januar 2021. Besøkt 23. februar 2021.