Krig og Fred (opera)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Krig og Fred (Op. 91) (Война и мирrussisk) er en opera i to deler (en Epigraph og tretten scener), noen ganger organisert i fem akter. Operan er skrevet av Sergei Prokofiev til en russisk libretto, basert på romanen med samme navn av Leo Tolstoi.

Roller og stemmer[rediger | rediger kilde]

  • Prins André Bolkonski: Baryton
  • Grev Rostov: Bassbaryton
  • Natasha Rostov: Sopran
  • Sonya (Natashas kusine): Mezzosopran
  • Pierre Bezoukhov: Tenor
  • Hélène Bezukhova (Pierres kone): Mezzosopran
  • Prins Anatole Kuragin (hennes bror): Tenor
  • Marskalk Koutouzov: Bass
  • Maria Dmitrieva Akhrossimova: Mezzosopran
  • Kaptein Rambal: Bass
  • Napoleon Bonaparte: Baryton
  • Platon Karataiev: Tenor
  • Herr De Boësset: Tenor
  • Dolokhov: Bassbaryton
  • Prinsesse Maria Bolkonski: Alt/Kontraalt
  • Grev Pierre Bezukhova: Tenor

Handling[rediger | rediger kilde]

Del I[rediger | rediger kilde]

Scene 1
På grev Rostovs landsted, våren 1809. Prins Andrei Bolkonsky, en gjest, lurer på om vårens romantiske løfter bare er en illusjon. Da han overhører Rostovs datter, Natasha, og hennes kusine Sonya, snakke om naturens skjønnheter, fornyes hans livsinteresse.
Scene 2
Påfølgende nyttårsaften, på et ball i St. Petersburg. Maria Akhrosimova ønsker velkommen sin guddatter Natasha, grev Rostov og Sonya. Blant de andre gjestene er prins Andrei, grev Pierre Bezukhov, hans kone Hélène, og hennes bror, prins Anatol Kuragin. Andrei byr Nstasha opp til dans, og forteller henne at han hørte henne «drømme høyt» foregående vår. Rostov inviterer Andrei til å besøke den i deres hjem førstkommende søndag.
Scene 3
Februar 1812. Natasha er forlovet med Andrei, som reiser utenlands. Rostov tar henne med til Bolkonskys hus i Moskva for å møte Andreis far. Den gamle mannen nekter først å ta imot dem, og sender sin datter Maria isteden. Men like etter entrer han rommet i sin slåbrok og fornærmer Natasha. Maria er rystet over sin fars oppførsel, men Natasha innser at han har sent sin sønn av gårde i håp om å hindre bryllupet. Hun føler at Andreis familie ikke har noen rett til å avvise henne, og hun vil fortsette sin trofaste kjærlighet for han.
Scene 4
Bezukhovs hus i mai. Hélène gratulerer Natasha med forlovelsen og tror at hennes bror, Anatol også er forelsket i henne. Preget av Hélènes skjønnhet og vennlighet, tenker Natasha at det ikke kan finnes noe vondt i en slik person. Et øyeblikk senere dukker han opp, proklamerer sin kjærlighet, kysser henne, og gir henne et brev hvor han sier at hun alene må avgjøre hans skjebne. Ved savnet etter Andrei og sårbarheten ved hans fravær, blir Natasha fascinert av Anatol tross Sonyas advarsler.
Scene 5
Anatol forteller løytnant Dolokhov om hans plan om å rømme med Natasha. Selv om Dolokhov skrev Anatols kjærlighetsbrev for ham, fordømmer han sin venns intensjoner. Men Anatol holder fast på sitt. Han skynder seg av gårde inn i snøstormen med Dolokhov.
Scene 6
Natasha venter på Anatol i Maria Akhrosimovas hus. Hun erfarer fra en hushjelp at Sonya har åpenbart hennes flukt, og da Anatol ankommer, får han vite dette, og rømmer. Akhrosimova skjenner på Natasha for sin oppførsel og hennes selskap med Hélène og hennes bror. Natasha er trassig. Pierre Bezukhov ankommer, og Akhrosimova forteller han hva som har hendt. Han lover å få Anatol ut av Moskva før det bli en skandale eller en duell. Alene, tillater han at han også er forelsket i Natasha som overhører han si at Anatol er gift med en annen kvinne. Vel troende om at hennes liv er ødelagt, drikker Natasha arsenikk, for så å kalle på Sonya for hjelp.
Scene 7
Pierre konfronterer Anatol og forlanger at han forlater Moskva og gir tilbake Natashas brev. Anatol sier seg enig, uten å beklage hva han har gjort. Avskydd av sin kone, sin svoger og de andre, ønsker Pierre han kunne leve i følge sine humanitære instinkter. Løytnant Colonel Denisov entrer med nyheter om at Napoleons tropper samler seg i fronten: krig er uunngåelig.
Epigraf
Det russiske folk kjemper mot styrkene som har overskredet deres land. Inntrengerne vil bli drevet ut.

Del II[rediger | rediger kilde]

Scene 8
Den 25. august 1812. Midt iblant forberedelsene for slaget ved Borodino, diskuterer Denisov og Andrei strategier for å stoppe Napoleons framskritt. I et øyeblikk da han er alene, tenker Andrei på kjærligheten han kjente for Natasha og hvor tåpelig ting har utviklet seg. Da Pierre dukker opp som en sivil iakttaker til slaget, omfavner han og Andrei hverandre De frykt de aldri vil møtes igjen. Marskalk Kutuzov tilbyr Andrei en posisjon blant sine ledertopper, men Andrei avslår. Han foretrekker å stå sammen med sine egne menn. Startskuddene for slaget høres.
Scene 9
Samme ettermiddag. Napoleon undersøker slagmarken og ser frem mot erobring. Generalene kommer med dårlig nytt om slagets fremgang. Napoleon sender motvillig forsterkninger, overrasket over hvor sterk den russiske motstanden er.
Scene 10
To kvelder senere. Kutuzov rådslår seg med sin ledertropp. Generalen beslutter at bare ved tilbaketrekning, og ofring av Moskva, vil det være håp om seier. Etter at alle har gått, tenker han på Moskva og byens store betydning for nasjonen. Han vet folket vil være med å kjempe.
Scene 11
Flere uker senere, under den franske okkupasjonen av Moskva. Pierre tenker i sin fantasi å myrde Napoleon. Fra tjenere i gatene hører han at Natasha ser til de sårede på familiens landsted, og at – uvitende for henne – Andrei er blant de sårede mennene.
Franske soldater arresterer Pierre og en rekke andre moskovitter for brannstiftelse. Blant dem er Platon Karatayev, en eldre bonde som holder motet oppe. Mens fangene ledes vekk, ankommer Napoleon med sine offiserer, skremt over å se Moskva satt i flammer av sine egne borgere.
Scene 12
Andrei ligger såret og feberfantaserer i smerte. Han er uvitende om at han er i et av Rostovs hus. Han ønsker han kunne se Natasha en siste gang. Hun finner han og prøver å be om unnskyldning. Han proklamerer igjen sin kjærlighet til henne, og sier han angrer at han først nå, i dødsøyeblikket, forstår den egentlige meningen med livet. Natasha står ved hans sengekant mens han dør.
Scene 13
November 1812. Under en snøstorm. Franskmennene trekker seg tilbake, og går langs veien mot Smolensk med sine fanger. Pierre og Karatyev er blant dem. Da en vakt skyter Karatayev, leder Denisov en gruppe partitilhengere som angriper konvoien og befrir de russiske overlevende. Pierre får vite at Andrei er dø, men at Natasha fortsatt er i live. Kutuzov ankommer og proklamerer at Russland er reddet. Han takker troppene, som feirer seieren og den ukuelige viljen til det russiske folk.