Kommuneingeniør

Kommuneingeniør er en historisk yrkestittel på en person med det øverste ansvaret for de tekniske tjenestene i en landkommune, tilsvarende tittelen byingeniør eller stadsingeniør i en bykommune. De tekniske tjenestene omfatter typisk:

• Kommunale veier
• Vann og avløp
• Renovasjon
• Byggesak, inkludert reguleringsplaner
• Drift og vedlikehold av kommunale bygninger
• Brannvesen

Historie

På 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet var det ulikt lovverk for bykommuner og landkommuner. I 1845 ble den første alminnelige bygningslov vedtatt. Den var bare gjeldende i bykommuner og en stripe på 75 alen (ca. 47 meter) på utsiden av bygrensen, men loven kunne også settes i kraft for forsteder til byer og større tettbebyggelser. Der loven var gjeldende skulle det opprettes bygnings- og reguleringskommisjoner som skulle forestå planlegging av gater og plasser, og det ble gitt mulighet for ekspropriasjon av grunn for anlegg av gater og veier.

Ved ny lov av 1869 ble det åpnet mulighet for at bygningsloven også kunne innføres i hele landkommuner, som da fikk status som bygningskommuner. I slike kommuner ble det etterhvert nødvendig å ansette en person med teknisk kompetanse som hadde ansvaret såvel for arbeidet med byggeprosjekter, som for de tekniske anlegg. Vedkommende fikk gjerne betegnelsen kommuneingeniør.

1. januar 1966 trådte det en ny bygningslov i kraft, og for første gang ble bygningsloven gjeldende for hele landet. I stedet for bygnings- og reguleringskommisjoner skulle nå kommunestyret velge et bygningsråd som skulle foreta politisk behandling av plan- og byggesaker. Dette førte til ytterligere behov for administrasjon, og kommuneingeniører ble nå ansatt også i flere små kommuner.