Kjeringholmen (Stavanger)
Kjeringholmen (også skrevet Kjerringholmen) i Stavanger var en holme i det som nå regnes til Østervåg i Stavanger sentrum. Den lå mellom Børevigå og vågen med navnet Østervåg.
Etmyologi[rediger | rediger kilde]
Gatenavnkomitéen på 1860-tallet bestemte at stedsnavnet skal skrives med én r. Begrunnelsen er at navnet kommer fra tjære, og at stedet ble brukt til blant annet tjærebreiing av båter.[1]
Mandius Berntsen mente at holmen har sitt navn etter et lite skjær som het Kjeringå, og lå utenfor den nordvestre odden av holmen ved Børevigå. Det var så lavt at det ble overflødd ved flo sjø, og er nå innebygd i holmen.[2]
En annen teori er at ei kjerring eide holmen.[1]
Kjerring var også en vanlig betegnelse på skjær.[3]
Historikk[rediger | rediger kilde]
Holmen var i middelalderen eid av kongen, sammen med resten av denne delen av byen.[4]
Kjerringholmen omtales første gang i Ulrik Fredrik Aagaards bykart fra 1726.[5] Holmen lå ubrukt til 1753 da Johannes Olsen Dale tok til å bygge sjøhus her.[6] Mellom holmen og land var det så grunt at ingen færingsbåter kunne passere.[trenger referanse]
På 1780–tallet ble holmen kjøpt av handelshuset Ploug & Sundt som hadde ankringsplass og skipsverft her. Handelshuset sysselsatte mer enn 50 personer. Flere store seilskip ble bygd på verftet, blant annet Imperator som av mange ble regnet som Nordens vakreste seilskute.[1]
Det første skipet som gikk av stabelen fra Kjeringholmen var briggen Henricha Maria som ble bygd i 1782. Det siste skipet som ble bygd var skonnertbriggen Norden i 1880.[1] Den største var riggen «Favoritten» fra 1848. På 1850-tallet ble det fortatt nye utfyllinger som ga plass til to kaier og et skipsverft.
På 1880-tallet ble Kjerringholmen brukte som importhavn for korn og kull. Det var også et tollvakthus i 1870-1880-årene.[5]
I 1900 ble det kommunale slakteranlegget bygd her, og ble tatt i bruk i 1902.[1][5] I første omgang var det slakt av sau. I 1908 ble slakteriet utvidet. Et eget eksport–slakteri ble også oppført i 1933. I slutten av 1960–årene ble virksomheten flyttet til Forus.[1]
I 1912 startet ferjetrafikken til Buøy og Nyhavn fra Breialmenningen ved østsiden av Kjeringholmen. I 1954 ble det bygd ferjestø for bilferje til Buøy. Kjeringholmen ble forbundet med Steinkarkaien i 1975, og samme år ble det kystterminal her.[1]
Kjeringholmen er fra 1999 tilholdsstedet for Oljemuseet, med spisestedet Bølgen & Moi. I 2008 ble Geoparken utenfor Oljemuseet åpnet. Holmen har også vært benyttet til tivoli og konserter.
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g Erling Jensen: Kjeringholmen - http://erlingjensen.net/Sted/Kjeringholmen.html Arkivert 18. april 2018 hos Wayback Machine..
- ^ Berntsen, 1939, side 132 - delvis med henvisning til Ludvig Solheim.
- ^ Erling Jensen: Kjeringholmen - http://erlingjensen.net/Sted/.html[død lenke].
- ^ Arne Kvitrud: Stavangers middelaldergeografi : betraktninger om kongens gård og odelskirke i Stavanger, Ætt og heim – lokalhistorisk årbok for Rogaland, 2013
- ^ a b c Berntsen, 1939, side 132.
- ^ Arne Kvitrud:: Sammendrag av skjøter og andre dokumenter om eiendommer fra Stavanger 1750-1799, Stavanger, 2012 - http://kvitrud.no/1750-1799-skjoter.htm skriver: 24.2.1755 forklarte Johannes Olsen Dale i retten at han hadde festeseddel fra 1753 på Kjerringholmen. Holmen på 13 sjællandske alen, var ryddet for stein og gjort bekvem for å sette opp påstående naust. Han kunne ikke tåle mer den årlige avgiften på 16 skilling. Det ble opplyst at Holmen hadde ligget øde og ubebygd inntil Dale fikk festet den.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- Henriksen Chr.: Stavanger i svunne dager, Dreyer forlag, 1975.
- Mandius Berntsen: Stedsnavn i Stavanger by og nærmeste omegn, 1939, side 132.
- Erling Jensen: Kjeringholmen - https://www.erlingjensen.net/kjeringholmen/.