Hopp til innhold

Kim Kielsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kim Kielsen
Født30. nov. 1966[1]Rediger på Wikidata (59 år)
Paamiut
BeskjeftigelsePolitiker, regjeringssjef, politibeamter, sjømann Rediger på Wikidata
Embete
  • Grønlands statsminister (20142021)
  • medlem av Grønlands parlament (2005)
  • President i Grønlands parlament (2022) Rediger på Wikidata
PartiSiumut (–2026)[2]
NasjonalitetKongeriket Danmark

Kim Kielsen (født 1966)[3] er en grønlandsk politiker som i 2014 ble landsstyreformann, det vil si regjeringssjef. Han representerer partiet Siumut.

Kielsen var opprinnelig sjømann, men utdannet seg som politi etter dette, og har arbeidet som politibetjent i Upernavik og Paamiut fra 1996 til 2003. I 2003 søkte han permisjon fra politiet for å drive et prosjekt for barn og unge med problemer.

Ved valget i november 2005 ble inn i Grønlands landsting. Våren 2005 ble han også valgt inn i kommunestyret i sin hjemkommune, Paamiut kommune. I 2007 fikk han ministerpost og ble landsstyremedlem for boliger, infrastruktur og råstoffer. Han overtok denne stillingen etter Jørgen Wæver Johansen.

Kielsen ble fungerende landsstyreformann da Aleqa Hammond gikk av i oktober 2014.[4] Han ble også valgt til partileder i Siumut.[5] Kielsen dannet så en koalisjonsregjering av Siumut, Demokraatit og Atassut som tiltrådte 10. desember 2014.[6]

I 2016 ble Kielsen tildelt Nersornaat i gull.[7]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000030929, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. www.sermitsiaq.ag[Hentet fra Wikidata]
  3. CV, Naalakkersuisut. Lest 30. desember 2016.
  4. Kronologi: : Sådan er Hammond-sagen forløbet Arkivert 31. desember 2016 hos Wayback Machine., Skive Folkeblad, 1. oktober 2014. Lest 30. desember 2016.
  5. Kim Kielsen ny formand for Siumut, Kalaallit Nunaata Radioa, 18. oktober 2014. Lest 30. desember 2016.
  6. Her er navnene på det nye Naalakkersuisut, Kalaallit Nunaata Radioa, 10. desember 2014. Lest 30. desember 2016.
  7. «Nersornaat 2010-miit». Inatsisartut. Besøkt 30. desember 2016.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]