Kayhan (avis)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kayhan
LandIran
TypeDagsavis
FormatTabloid
Grunnlagtfebruar 1943; 81 år siden (1943)
Redaktør(er)Hossein Shariatmadari
Språkpersisk, arabisk, engelsk
Politisk posisjonPro-grunnlov, konservativ
HovedkontorTeheran
OCLC473890618
Nettstedhttps://kayhan.ir/

Kayhan (persisk: کيهان‎, norsk: Kosmos) er en riksdekkende tabloidavis utgitt i Teheran, Iran. Den regnes som "den mest konservative iranske avisen."[1] Hossein Shariatmadari er sjefredaktør for Kayhan . Ifølge rapporten fra New York Times i 2007, er hans offisielle stilling representativ for Irans øverste leder.[2]
Kayhan har rundt 1000 ansatte over hele verden.[2] Det er motstridende rapporter om opplagstallene: i 2006 meldte BBC det for å være rundt 60 000–100 000 eksemplarer,[3] i 2007 ga New York Times "omtrent 70 000", og i 2008 rapporterte New York University School of Law i en tidsskriftartikkel, opplagstallene for å være 350 000 eksemplarer.[4] Kayhan publiserer også spesielle utenlandske utgaver, som inkluderer den engelskspråklige Kayhan International.[1]

Historie og profil[rediger | rediger kilde]

Kayhan ble grunnlagt i februar 1943[5] av eier Abdolrahman Faramarzi og Mostafa Mesbahzadeh som sjefredaktør. Senere ble rollene til Faramarzi og Mesbahzadeh snudd. Avisen støttet Shah Mohammed Reza Pahlavi under hans regjeringstid.[6] Avisen ble publisert i Iran så vel som i London, og hadde et opplag større enn én million før den islamske revolusjonen i 1979. I 1974 introduserte mediegruppen Kayhan seg som "det største avis- og magasinforlaget i Midtøsten". Forugh Mesbahzadeh, kona til Kayhans store eier, dukket offisielt opp som lederen av det ledende iranske kvinnemagasinet, Zan-e Rooz.[7]

Under sammenstøtene mellom de keiserlige styrkene og revolusjonære ble Kayhan og Ettela'at sensurert.[8] Etter styrten av sjahen hele Mesbahzadehs eiendeler ble beslaglagt, inkludert forlagsanlegget, som var dagsavisens hovedkvarter. Etter revolusjonen ble Kayhan en statsstøttet publikasjon sammen med Ettela'at og Jomhouri-e Eslami, hvorav utgivere er direkte utnevnt av den øverste lederen.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Kayhan Newspaper». 
  2. ^ a b Michael Slackman (22. september 2007). «Freed by Revolution, He Speaks for Iran's Hard-Liners». The New York Times. 
  3. ^ «The press in Iran». BBC News. 
  4. ^ «Notable Middle Eastern» (PDF). The NYU Review of Law and Security (8–9): 14. 2008. 
  5. ^ Arash Karami. «Iran's Fourth Estate». Arkivert fra originalen 13. april 2015. Besøkt 3. april 2022. 
  6. ^ Ahmad Faroughy. «Undertrykkelse i Iran» (4): 15. doi:10.1080/03064227408532367. 
  7. ^ Creating the Modern Iranian Woman: Popular Culture between Two Revolutions. Cambridge University Press. doi:10.1017/9781108627993. 
  8. ^ Nicholas M. Nikazmerad (1980). «A Chronological Survey of den iranske revolusjonen». Iranian Studies. 13 (1/4): 336. JSTOR 4310346. doi:10.1080/00210868008701575. 
  9. ^ Mahmud Farjami (2014). «Political Satire as an Index of Press Freedom: A Review of Political Satire in the Iranian Press during the 2000s». Iranian Studies. 47 (2): 233. doi:10.1080/00210862.2013.860325.