Karisma
Karisma[a] henviser opprinnelig til i religiøst språk som nådegave, men har fått betydningen lederegenskaper, personlig tiltrekningskraft, og utstråling.[1] Det er et sjelden trekk i bestemte menneskelige personligheter som kan beskrives som ekstrem sjarme og en magnetisk tiltrekning, eller en medfødt opptreden som viser en mektig og sofistikert evne til å kommunisere på flere plan.
Selv om det er svært vanskelig, kanskje umulig, å definere karisma nøyaktig (grunnet en mangel på vidt aksepterte kriteria) er det ofte benyttet for å beskrive en personlighet som ofte synes å ha en tilsynelatende «overnaturlig» evne til å sjarmere, lede, overtale, inspirere og/eller påvirke andre mennesker. Karisma refererer spesielt til en kvalitet hos bestemt mennesker som lett trekker til seg oppmerksomhet og beundring (eller til og med hat om karismaen er negativ) fra andre grunnet en «magnetisk» kvalitet i ens personlighet eller opptreden. Tilsvarende begreper eller fraser som slekter på karisma er eksaltasjon, ynde, mystikk, positiv energi, joie de vivre (livskraft), ekstrem sjarme, personlig tiltrekning, personlig appell, forlokkende, og andre. Vanligvis må flere av disse spesifikk kvaliteter være til stede hos et menneske for å bli betraktet som karismatisk av andre.
Til tross for sterke følelser som karismatiske mennesker ofte fremkaller hos andre, viser karismatiske mennesker selv ofte uvanlig beherskelse, ro, trygghet, selvsikkerhet, dominans, autoritet og fokus, og har bortimot alltid en særdeles god kommunikasjon eller taleferdigheter som kanskje overskygger for andre personlige mangler. Til tross for at etymologi i ordet («hellige gunst» = være begunstiget) antyder at karisma ikke kan bli lært, er det antatt at karisma er en serie med egenskaper som kan bli lært.
Innenfor ledelse og organisasjonsstruktur, og spesielt transformasjonsledelse, er karisma et positivt benyttet begrep. Med karismatisk leder mener Max Weber en leder som har høy status blant sine ansatte, er spesielt begavet og har eksemplariske personlige kvaliteter. Forfatterne H.M. Trice og J.M Beyer (1986) har lagt fram fem punkter som man kan finne i de tradisjonelle begrepene om karisma: 1) Det er en person med spesielle evner og egenskaper, 2) Forutsetningen for karismatisk ledelse er en krise, 3) en radikal løsning på krisen må foreligge, 4) det er tilhengere som er tiltrukket av en person som de mener har spesielle evner og 5) det foreligger bekreftelse på personens begavelse gjennom gjentatt suksess. I de senere år har man ikke lenger lagt vekt på at det må foreligge en krise for at man skal kunne være en karismatisk leder.
Overfor ulike religiøse sekter blir karismatisk ofte benyttet som et negativ begrep og beskriver karismatisk-religiøse møter hvor man kan en oppleve undre, helbredelser, mirakler, hyl, skrik, usammenhengende tale, kommandobesvimelser ved symbol-berøring, hypnotiske repetisjoner og suggererende ord, hysterisk og ukontrollert latter, målløshet, opprakte armer samt ekstatisk adferd. Grunnet de sterke følelsene blir det karismatiske i religionen sett på som en form for forførelse, en overmannende emosjonell rusfølelse, slik at de som deltar lar seg lett bevege, også til noe de ellers kanskje ikke ville ha gått med på. I karismatiske møter er det like gjerne situasjonen og virkemidlene, enn nødvendigvis enkeltpersoner, som gjør begrepet relevant.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Types of Religious Authority», ThoughtCo
- «Why Charisma Matters» av Tony Alessandra
- «Charisma», Vocalist.org
- Charisma av Thomas Robbin i Encyclopedia of Religion and Society
- Toward a Theory of the Routinization of Charisma — April 1972
- Article: «Moses, Charisma, and Covenant», artikkel av David C. Rapoport i The Western Political Quarterly, 1979