Kaldor-Hicks-kriteriet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kaldor-Hicks-kriteriet, også kalt Kaldor-Hicks-effisiens eller Kaldor-Hicks-effektivitet, er et velferdsøkonomisk effektivitetskriterium som sier at et tiltak kan forsvares selv om det har negative effekter for noen berørte parter så lenge fordelene i sum for alle berørte parter overstiger de negative. Kaldor-Hicks-kriteriet er en svakere variant av Pareto-kriteriet, som krever at ingen skal komme dårligere ut. Kaldor-Hicks-kriteriet viser isteden til en potensiell Pareto-forbedring: De som kommer bedre ut, kan i prinsippet kompensere dem som kommer dårligere ut.[1] Kaldor-Hicks-kriteriet er mye brukt i nytte-kostnadsanalyse.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hervik et al. (1997), kapittel 4.

Litteratur[rediger | rediger kilde]