Jules Armand Stanislas Dufaure
| Jules Armand Stanislas Dufaure | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. des. 1798[1][2][3][4] Saujon | ||
| Død | 27. juni 1881[2][3][4][5] (82 år) Rueil-Malmaison | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Gabriel Dufaure Amédée Dufaure | ||
| Parti | Modérés | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1863–1881) (erstatter: Étienne-Denis Pasquier, erstattet av: Victor Cherbuliez)[6] | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Jules Armand Stanislas Dufaure (født 4. desember 1798 i Saujon i Charente-Maritime i Frankrike, død 28. juni 1881 i Rueil-Malmaison nær Paris) var en fransk statsmann og politiker.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Dufaure var sønn av marineoffiseren Pierre Stanislas Dufaure som også ble borgermester i Grézac (Charente-Maritime, den gang var dette departementet Charente-Inférieure, og hans hustru Catherine de Chal.
Han fikk videregående skolegang hos oratorianerne fra Vendôme (dette i samme tidsperiode som Honoré de Balzac), og studerte så jus i Paris.
Advokat
[rediger | rediger kilde]Han ble advokat og ble innskrevet ved domstolene både i Saintes og i Bordeaux (1820). Han begynte på sin karriere som advokat i Bordeaux.
Politiker
[rediger | rediger kilde]Han forlot advokatpraksisen til fordel for politikk, og i 1834 ble valgt inn som varamedlem i depurtertkammeret for Det liberale parti.
I 1839 ble han minister for offentlige arbeider i Nicolas-Jean Jean-de-Dieu Soults regjering, og han lyktes i å rydde av veien en rekke hindringer som lenge hadde sinket en rask jernbanebygging i Frankrike.[trenger referanse]
Dufaure ble en av lederne for den politiske opposisjonen i 1840. Etter utbruddet av revolusjonen i 1848 aksepterte han den nye franske republikk, og sluttet seg til de mer moderate republikanerne[trenger referanse].
I general Louis-Eugène Cavaignacs kabinett fra juni til desember 1848 og så fra juni til oktober 1849 var han innenriksminister. Han trakk seg etter Cavaignacs nederlag i presidentvalget.
Under det andre keiserdømme under Napoléon III trakk Simon seg tilbake fra det politiske liv, og praktiserte som advokat i Paris. I 1863 ble han medlem av det franske akademi. Han sluttet vennskap med Adolphe Thiers og bidro som moderat anfører for venstre-sentrum fra 1871 til befestigelsen av den unge tredje republikk.[trenger referanse]
I 1876 ble han valgt som konservativ senator på livstid.
Statsminister
[rediger | rediger kilde]I mars 1876 ble Dufaure utnevnt av president Patrice de Mac-Mahon til statsminister. Hans regjering, «Gouvernement de trêve», hadde intet stabilt flertall i deputertkammeret, slik at Dufaure fratrådte allerede i desember 1876. Ett år etter fikk han, etter at statsminister Gaëtan de Grimaudet de Rochebouët var blitt fjernet av president Mac-Mahon i desember 1877, på nytt i oppdrag å danne regjering.
Dufaure bidro ved sin moderate og omtenksomt utformede regjeringspolitikk vesentlig til å befestige det parlamentariske system, og på en måte som han mente harmonerte best med forfatningen.[trenger referanse] Etter at presidenten fratrådte gikk også Dufaure av, den 30. januar 1879. Den nye statsminister ble William Henry Waddington.
Som statsminister satt han også som fungerende president i den franske republikk i enkelte kortere perioder.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Armand Dufaure, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Armand-Dufaure, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.senat.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Jules Armand Dufaure, CTHS person-ID 108244, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=jules;n=dufaure, oppført som Jules Dufaure[Hentet fra Wikidata]
- ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID jules-armand-dufaure, besøkt 3. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- La Prodigieuse Histoire de la Bourse, av Alfred Colling, i Société d'éditions économiques et financières, Paris, 1949.
- Georges Picot, M. Dufaure. Sa vie et ses discours, Paris, Calmann-Lévy, 1883.
- Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.