Jordbrugrotta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 66°14′56,20006″N 14°44′3,12″Ø

Jordbrugrotta[1] er en grotte øverst i Plurdalen i Rana kommune i Nordland fylke. Grotten har navn etter gården Jordbrua som ligger lenger ned i dalen. Grotten ligger rundt to kilometer sør for demningen ved Kallvatnet.

Jordbrugrotten ble oppdaget under andre verdenskrig.[2] I 1949 mislyktes man med å komme inn fra Sprutfossen og opp til hovedsystemet.[2] I 1953 beskrev Jakob Otnes fra NVE deler av grotten og fortalte at man om vinteren hadde kommet 500 meter inn i fjellet fra Sprutfossen.[2] I 1959 besøkte en ekspedisjon fra NTH grotten men avla ingen rapport.[2]

I 1962 og 1964 utforsket den britiske grotteklubben Explorer's club fra Haberdasher's Aske's Hatcham School Jordbrugrotten.[2] Grotten har minst tre innganger.[2] Litt nord for Sprutbekken ligger en av inngangene og det er mulig å komme inn i grotten når vannføringen er liten i Sprutfossen.[2] En annen inngang kalles Hatcham Hole og går innover fra vest til øst.[2] Gangene i Jordbrugrotten har store dimensjoner og det er flere stup på 15-20 meter som må forseres med taustiger.[2] Det er mye vann i grotten og gummibåt er påkrevd flere steder samt at noen steder går vannet nesten opp til taket.[2] Grotten inneholder også en hel del jettegryter hvor de fleste er halvfylt med vann, men ikke dype og kan vasses til lårene.[2]

I Beiarn[rediger | rediger kilde]

Det finnes også en grotte i Gråtådalen Beiarn som heter Jordbrugrotta.[3] Denne grotten ligger mellom Uglefjell og Tiurdal og er laget av «Lissgråtåga».[3] Her har elva gavet ut en kjele omkring 300 meter lang og 150 meter bred og derfra sprengt seg en gang gjennom fjellet som på avstand kan minne om en mindre jernbanehall.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Faktaark. Jordbrugrotta». Statens Kartverk. Besøkt 25. juli 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k Hjorthen, Per Gunnar (1968). Grotter og grotteforskning i Rana. Universitetsforl. s. 21-23. 
  3. ^ a b c Vegusdal, Erling (1949). Beiarn soknekalls historie. [s.n.] s. 303, 352.