Jernstreiken

Jernstreiken er det det mest brukte navnet på en arbeidskonflikt innenfor jernsektoren som foregikk mellom oktober 1923 og mai 1924. Streiken, som konflikten begynte med, er en av de mest omfattende ville streikene i Norge, og ble også møtt med lockout fra arbeidsgiversiden.

Bakgrunnen for streiken var at Norsk Arbeidsgiverforening satte ned lønnsnivået med 5% på bakgrunn av et statistisk materiale arbeiderne mente var manipulert. Dette førte til spontan arbeidsnedleggelse blant jernarbeiderne i Oslo og Fredrikstad. En dom som ble avsagt 19. november slo imidlertid fast at streiken var ulovlig. Ledelsene i AFL og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund tok dommen til etterretning, men de lokale aksjonskomiteene nektet å føye seg etter kravet. Streikebrytere ble satt inn og politi satt inn mot streikelederne, men arbeiderne nektet å følge kravene. Streiken ble fulgt opp av sympatistreik blant annet innen transportsektoren og blant papirarbeiderne, og i løpet av februar 1924 iverksatte arbeidsgiverne en lockout. Totalt 60 000 arbeidere var på det meste berørt av konflikten. Konfliktens omfang førte også til at det flere steder ble arrangert egne arbeidertog 17. mai. På Bjølsen i Oslo ble et drivstofflager ildpåsatt og det ble oppdaget ståltråd over veiene, i halshøyde for polititjenestemenn på motorsykkel.

I april erklærte AFL at organisasjonen ville stoppe den økonomiske understøttelsen av streiken, og sammen med Jern og Metall fikk de kort tid etter forhandlet frem en lønnsøkning på 5%. Arbeiderne var likevel ikke fornøyde, og det ble i en uravstemning vedtatt å fortsette streiken. Presset fra fagforeningsledelsene og samfunnet generelt gjorde imidlertid at streikelederne 30. mai ga etter og oppfordret arbeiderne til å gå tilbake til jobben.

I kjølvannet av streiken ble Halvard Olsen, formann for Jern og Metall og nestleder i Norges Kommunistiske Parti, ekskludert fra NKP for å ha motarbeidet streiken. Med seg fikk han en håndfull faglig tillitsvalgte, og de motsetningene som fantes i ledelsen bidro sterkt til at NKP fikk en trang fødsel som parti. Også Arbeiderpartiet vedtok eksklusjoner i forbindelse med streiken, men her var det snakk om mindre prominente medlemmer som ble ekskludert fordi de oppfordret til ulovligheter som ikke ble støttet av partiledelsen.