Jean Xavier Gagarine
| Jean Xavier Gagarine | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 20. juli 1814 Moskva | ||
| Død | 19. juli 1882[1][2] (67 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest, skribent | ||
| Far | Sergej Ivanovitsj Gagarin | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Medlem av | Q16667449 | ||
Ivan Sergejevitsj Gagarin (etter sin konversjon: Jean-Xavier Gagarine, født 1. august 1814 i Moskva, død 19. juli 1882 i Paris) var en russisk diplomat og jesuitt.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ivan Gagarin var av den fremstående slekten Gagarin, som fører sine aner tilbake til Starodub-na-Kljazme. Han var sønn av den russiske statsrådmannen fyrst Sergej Gagarin og hans hustru Varvara Pusjkina.
Han gikk selv inn i statstjeneste i ung alder, og ble som diplomat først sendt som attaché til sin onkel, fyrst Grigorij Gagarin, i München. Da denne døde i 1837, ble Ivan sekretær ved legasjonen i Wien. Han ble senere, i 1838, overført til den russiske ambassade i Paris, der han hadde tjeneste på tilsvarende høyt nivå.
I Paris besøkte han sin nære slektning Madame Sophie Swetchines sosiale salong, og han ble godt kjent med fader Xavier de Ravignan, som var etterfølgeren til Jean-Baptiste Henri Lacordaire' på prekestolen i Notre-Dame de Paris.
Katolikk, prest
[rediger | rediger kilde]I Paris konverterte han våren 1842 til den katolske kirke. I pakt med russisk lov betød dette hans avskjed fra det russiske diplomati, og ble arveløs. Sent på året i 1843 trådte han inn i jesuittordenen og fok novisiatet i Saint-Acheul, og ble etterhvert presteviet. Han ble sendt til Brugelette (i Belgia) der de franske jesuitter i eksil hadde en høyskole. Han underviste så i kirkehistorie og filosofi ved College de Vaugirard, skolen tilknyttet Ste-Geneviève, og i Laval. Nav var en tid stasjonert i Versailles og kom i 1855 tilbake til Paris.
Fra denne tid og fremover skrev han flittig og omfattende om katolske emner. Han grunnla et slavisk bibliotek og kjempet i tale og skrift for en forening mellom den katolske og de østlige ortodokse kirker.
Det ble spredt et etter alt å dømme usant rykte om at han hadde ved en smedekampanje forårsaket Aleksandr Pusjkins død.
Da de religiøse ordener ble utvist fra Frankrike, dro Gagarin til Sveits, men kom snart tilbake til Paris, der han døde.
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]Gagarins forfatterskap var svært omfattende; mange av hans artikler utkom først i tidsskrifter og ble senere sammenstilt og utgitt i bokform. Som polemiker var Gagarin grundsig, og hans arbeid som religiøs propagandist var av betydning. Hans hovedinteresse var å vinne Russland for den katolske tro. I samarbeid med pater Daniel grunnla Gagarin i 1856 tidsskriftet Etudes de théologie, de philosophie et d'histoire (senere kalt Etudes religieuses, historiques et littéraires, 1862); han etablerte «Œuvre de Prop. des Sts. Cyrille et Méthode» (1858) for å fremme kiekens enhet, og bidro til «Contemporain», «"Univers», «Ami de la Religion», «Précis historiques», «Correspondant», «Revue des questions historiques» og andre tidsskrifter.
«Polybiblion» (Paris, 1882) gjengir en rekke artikler fra Gagarins penn: «La question religieuse dans l'Orient» (1854); «La Russie sera-t-elle catholique?» (Paris, 1856); «De l'Enseignement de la théologie dans l'Eglise russe«» (1856); «Un document inédit sur l'expulsion des Jésuites de Moscou» (1857); «Les Starovères, l'Eglise russe et le Pape» (1857); «De la Réunion de l'Eglise orientale avec l'Eglise romain» (1860); «Réponse d'un Russe à un Russe» (1860); «"Tendences catholiques dans la société russe» (1860); «L'avenir de l'Eglise grecque unie» (1862); «La primauté de Saint-Pierre et les livres liturgiques de l'Eglise russe» (1863).
Gagarin tilbragte også mange år i Konstantinopel, der han grunnla St. Dionysius Areopagittens Selskap, som arbeidet for hgjenforening av den latinske og de greske kirker. Med dette for åye publiserte han: «L'Eglise roumaine», etc. (1865); «Constitution et situation présente de toutes les Eglises de l'Orient» (Paris, 1865); «Les Eglises orientales unies» (1867), alle sammen studier av orientalske kirker.
Fra Gagarins senere produksjon var: «Les hymnes de l'Eglise russe» (1868); «Le Clergé Russe» (ny utgave Brussel 1871), som var en samling av artikler fra «Etudes religieuses» under titlene «La réforme du clergé russe», «Mémoires d'Archetti» [Paris, Brussels, 1872 - «Les Jésuites de Russie» (1783–1785)]; «Religion et Mœurs des Russes», redigert av Gagarin (Paris, 1879).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Catholic Encyclopedia, en.wikisource.org, besøkt 19. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Marie-Joseph Rouet de Journel: L'Œuvre des saints Cyrille et Méthode et la Bibliothèque slave, dans Lettres de Jersey, vol. 36 (1922), p.613-648.
- Marie-Joseph Rouet de Journel: Origines et premières années’’ (1856-1956 : Centenaire de la revue ‘Études’)’’, novembre 1956, p.171-181.
- Paul Pierling: Le prince Gagarin et ses amis (1814-1882), Paris, Beauchesne, 1996, 224pp.
- Robert Danieluk: Œcuménisme au XIXe (Jésuites russes et union des Églises), MHSI, Rome, 2009.
- Svensk uppslagsbok, Malmö 1932