Jacques Cujas
| Jacques Cujas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1522[1] Toulouse[2][3][4] | ||
| Død | 4. okt. 1590[1][5][6][7] Bourges[2][4][8] | ||
| Beskjeftigelse | Juridisk rådgiver, filosof, rettshistoriker | ||
| Utdannet ved | Toulouse universitet (1896-1969) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9] | ||
Jacques Cujas eller Jacobus Cujacius (født 1522 i Toulouse, død 4. oktober 1590 i Bourges) var en fransk rettshistoriker og sin tids fremste kjenner av romerretten, særlig viktig for utviklingen av den historiske skolen innen rettsvitenskapen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Jacques Cujas var sønn av en velstående filtmaker/tover (en gren av veverprosessen) ved etternavn Cujaus. Han lærte seg selv både gresk og latin, og ble utdannet ved Universitetet i Toulouse under advokaten og diplomaten Arnaud Ferrier.
Karriere[rediger | rediger kilde]
I 1547 begynte han å holde egne forelesninger over Justinians Institutiones ved universitetet, som snart gjorde ham berømt. Men etter å ha blitt forbigått ved besettelsen av ledige professorater, dro han i 1554 til Cahors og noen måneder senere til Bourges, hvor han ble utnevnt til professor i rettsvitenskap i 1555. Universitetet i Bourges var på denne tiden et av de fremste som ga undervisning i romerretten.
Som følge av intriger blant professorene forlot han Bourges i 1557 og vekslet til Universitetet i Valence. Men etter at en av fiendene hans var død, lot han seg overtale av hertuginne Marguerite av Berry til å vende tilbake i 1560. I de seks årene han tilbragte her, utga han noen av sine viktigste verker og sto på høyden av sin berømmelse.
I 1566 tilkalte hertuginne Marguerite, som var Cujas' beskytter og i mellomtiden var blitt gift med Emanuele Filiberto av Savoia, ham til Universitetet i Torino. Herfra foretok han en reise til Venezia. Men han trivdes ikke i Italia og vendte tilbake til Frankrike i 1567. Her ble han igjen professor ved Universitetet i Valence. Under religionskrigene som brøt ut i Frankrike samme år måtte han søke tilflukt på slottet hos hertugen av Uzès i Vivarais, hvor han ble værende et år.
I 1575 var han tilbake i Bourges som professor, men måtte snart flykte fra byen på grunn av religionskrigene. Han skaffet seg tillatelse til å undervise ved Universitetet i Paris, men kunne vende tilbake til Bourges i slutten av 1576. Her tilbragte han resten av livet og døde i 1590.
Pioner innen rettshistorien: Mens romerretten tidligere hadde blitt betraktet som enhetlig, og studiet av denne først og fremst tok sikte på rettens anvendelse, så Cujas at romerretten var et resultat av en historisk utvikling. Han kan derfor regnes som en av grunnleggerne av den historiske skole innen rettshistorien. Verkene hans består for det meste i kommentarer til Corpus iuris civilis. Som mer enn analytiker enn systematiker utgav Cujas Observationes et emendationes (1574 ff.) Han samlede verker (Cujacii opera omnia) ble utgitt av Charles Annibal Fabrot i ti bind 1658 og gjenutgitt flere ganger helt til 1800-tallet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.oxfordreference.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.vanderkrogt.net[Hentet fra Wikidata]
- ^ Roglo, Roglo person ID p=jacques;n=cujas[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cujas-jacques[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64p3fvp, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ dare.uva.nl[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.encyclopedia.com[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Cujas, Jacques», i Nouvelle biographie générale, bind 12. Paris, 1855