Introversjon og ekstroversjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Begrepsparet introversjon og ekstroversjon ble gjort kjent av Carl Gustav Jung (1875–1961).[1]

En person som særlig kjennetegnes ved introversjon, kalles introvert (innadvendt), mens en person som særlig kjennetegnes ved ekstroversjon, kalles ekstrovert (utadvendt). Introversjon står sentralt i Jungs analytiske psykologi, og er et viktig personlighetstrekk i trekkteorier som Eysencks trefaktormodell og femfaktormodellen Big Five. Hos Jung er introversjon en bestemt holdning som eksisterer i en mer eller mindre dominerende form ved siden av ekstroversjon. I trekkteoriene er introversjon den ene siden av et kontinuum fra introversjon til ekstroversjon, hvor høy verdi på det ene nødvendigvis gir lav verdi på det andre.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.[2] Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet.[klargjør]

Ulike innfallsvinkler[rediger | rediger kilde]

I personlighetspsykologien har psykodynamisk teori, særlig Jung, og trekkteori, særlig Eysencks trefaktormodell og femfaktormodellen Big Five, vært viktige innfallsvinkler for å forstå introversjon.

Jung[rediger | rediger kilde]

Jung beskriver i Psykologiske typer[3] de psykiske strukturer og funksjoner alle mennesker har felles, og viser hvordan disse kommer til uttrykk i den individuelle personlighet. Jung hevder at alle mennesker har begge mekanismer, ekstroversjon så vel som introversjon. Det er den relative dominansen av den ene eller andre som bestemmer typen. Begge holdninger er nødvendig for en sunn utvikling. Den holdningen som ikke dominerer er gjerne ubevisst til stede, knyttet til det Jung kalte skyggen.

Hos Jung går skillet mellom ekstroversjon og introversjon på hvorvidt mennesker vanemessig legger størst vekt på viktigheten av ytre objektive eller indre subjektive hendelser. Den ekstroverte er primært orientert mot hendelser i den ytre verden, mens den introverte primært er opptatt av den indre verden. Mens den ekstroverte forholder seg positivt til, og beveger seg mot objektet, forholder den introverte seg distansert og abstraherende. Den introverte er i følge Jung «tillukket, vanskelig tilgjengelig og ofte sky."[4]

Trekkteorier[rediger | rediger kilde]

Eysencks trefaktormodell og femfaktormodellen Big Five beskriver personligheten i henholdsvis tre og fem høyere ordens personlighetstrekk eller faktorer, som antas å være relatert til et større antall basis-trekk.

Ekstroversjon-introversjon er en av tre brede personlighetsfaktorer i Eysencks trefaktormodell.[5] Personlighetsprofilen vurderes ut fra et selvrapporterings-spørreskjema, hvor den som svarer blir bedt om å svare «ja» eller «nei» på en rekke spørsmål. Siste versjon er «Eysenck Personality Questionanaire – Revised» (EPQ-R), hvor den introverte blant annet blir beskrevet som «stille, tilbaketrukket, glad i bøker heller enn mennesker, seriøs, kontrollerer følelser nøye, er pålitelig og har høye etiske standarder».[6] I likhet med de andre personlighetstrekkene til Eysenck, antas ekstroversjon-introversjon å ha et sterkt biologisk grunnlag.

Ekstroversjon, som betegner kontinuumet ekstroversjon-introversjon, er en av fem hovedfaktorer i Big Five – det dominerende paradigmet innenfor forskning på personlighetstrekk. Big Five er utgangspunktet for «NEO-Personality Inventory-Revised (NEO-PI-R)»[7], som er den mest brukte personlighetstesten i dag. NEO-PI-R er et egenrapporterings-spørreskjema, hvor man skal angi respons fra «helt uenig» til «helt enig» på 240 spørsmål, knyttet til de fem hovedfaktorene, samt lavere nivås fasetter. Fasettene for ekstroversjon-introversjon er varme, sosial atferd, egenmarkering, aktivitet, spenningssøking og positive følelser. Introversjon kjennetegnes ved lav verdi på alle fasetter. Dette målet på ekstroversjon-introversjon brukes mye i empirisk forskning.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Jung hevdet at ens type var like mye bestemt av genetiske som miljømessige faktorer.[8] Når det gjelder forholdet mellom arv og miljø, finner tvillingstudier en genetisk komponent på mellom 39 % og 58 %. Det delte familiemiljøet synes å være mindre viktig enn de individuelle miljømessige faktorene som ikke deles mellom søsken.[9]

Eysenck foreslo i sin biologisk baserte personlighetsteori at introverte har høyere hvile- eller baseline nivå av «cortical arousal» (nevrofysiologisk aktivering) enn ekstroverte.[10] Introverte har en introvert atferd fordi de trenger å kontrollere et i utgangspunktet for høyt nivå og bringe det ned mot et optimalt nivå. Ekstroverte har derimot et hvilenivå som i utgangspunktet er for lavt, og har en ekstrovert atferd for å øke sitt nivå og bringe det nærmere det optimale.

Det er gjennomført en rekke studier på sammenhengen mellom ekstroversjon-introversjon og arousal, slik det kommer til uttrykk i psykofysiologiske mål av aktivitet i hjernen og det autonome nervesystemet. Matthews og Gilliland hevder at det ikke er vist noen klar sammenheng med toniske mål av bakgrunnsaktivitet, men at sammenhengen er klarere når det gjelder fasiske mål av kortvarige forandringer som følge av ytre stimuli.[11] På bakgrunn av studier som indikerer at introverte ikke har høyere hvilenivå av arousal enn ekstroverte, men derimot har høyere nivå ved moderate nivå av stimulans, la Eysenck etterhvert mer vekt på respons i form av aktivering på grunn av stimulans enn på hvilenivå.[12]

Ekstroversjon har blitt koblet til høyere sensitivitet for potensielt belønnende stimuli i det mesolimbiske dopaminsystemet.[13]

Usikker tilknytning (unnvikende og engstelig-ambivalent) har blitt vist å korrelere positivt med introversjon.[14]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Som man skulle forvente ut fra Eysencks teori, er det mye tyder på at introverte søker lavere grad av stimulans enn ekstroverte. Man har funnet at de som studerer i et stille rom er mer introverte enn de som studerer i et rom med mye støy i et bibliotek.[15]

Det kan virke som om introverte opplever mindre positivt humør enn ekstroverte.[16] Dette kan forklares med at forskjeller i humør kjennetegner dette personlighetstrekket på tvers av ulike situasjoner.[17] I tillegg eller som et alternativ, kan det skyldes at introversjon påvirker hvor ofte man deltar i situasjoner som kan påvirke humøret i positiv retning. Mye tyder imidlertid på at forskjell i sosial deltakelse ikke fullt ut kan forklare sammenhengen mellom ekstroversjon-introversjon og humør.[18]

Forskjellen i aktivitet i det mesolombiske system kan også bidra til å forklare de lavere nivåene av positiv affekt hos introverte, siden de vil ha en mindre intens følelse av spenning knyttet til potensiell belønning. En annen konsekvens av dette, er at introverte vil kunne ha vanskeligere enn ekstroverte for å lære kontingenser i positiv forsterkning, siden de oppfatter belønningen som mindre. Introverte viser da også lavere grad av betinget læring i noen paradigmer.[19]

Studier har funnet at ekstroverte har en tendens til å rapportere høyere selvtillit enn introverte.[20][21]

Andre implikasjoner[rediger | rediger kilde]

Grad av introversjon kan på samme måte som andre personlighetstrekk, ha betydning for behandlingsopplegg i psykoterapi. Anthony Storr har påpekt at vestlig psykoterapeutisk praksis, blant annet på grunn av innflytelse fra psykodynamisk objekt-relasjonsteori, har en tendens til å vurdere introversjon, særlig i sterk grad, som mer negativt enn ekstroversjon.[22] Storr mener dette kan være ubegrunnet, og viser til at introversjon har en vært en viktig side ved personligheten til en rekke skapende kunstnere og vitenskapsmenn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jung, C.G. (1921). Psychologische Typen. Zürich: Rascher Verlag. På dansk: Jung, C. G. (1994). Psykologiske typer. København: Gyldendal.
  2. ^ Colman, A. M. (2009). Oxford dictionary of psychology. Oxford: Oxford University Press.
  3. ^ Jung, C.G. (1921). Psychologische Typen. Zürich: Rascher Verlag. På dansk: Jung, C. G. (1994). Psykologiske typer. København: Gyldendal.
  4. ^ Jung, C.G. (1921). Psychologische Typen. Zürich: Rascher Verlag. På dansk: Jung, C. G. (1994). Psykologiske typer. København: Gyldendal, s. 256.
  5. ^ Eysenck, H. J. (1967). The biological basis of personality. Springfield, IL:Thomas.
  6. ^ Eysenck, H.J., & Eysenck, S.B.G. (1991). The Eysenck Personality Questionnaire – Revised. Seven Oaks, UK: Hodder and Stoughton.
  7. ^ Costa, P.T. Jr., & McCrae, K.R. (1992). NEO-PI-R professional manual. Odessa, FL: Psychological Measurement Resources.
  8. ^ Stevens, A. (2001). Jung. A very short introduction. Oxford: Oxford University Press, s. 100.
  9. ^ Tellegen, A., Lykken, D. T., Bouchard, T. J., Wilcox, K. J., Segal, N., L., & Rich, S. (1988). Personality similarity in twins reared apart and together. Journal of Personality and Social Psychology, 54, 6, 1031–1039.
  10. ^ Eysenck, H. J. (1967). The biological basis of personality. Springfield, IL:Thomas.
  11. ^ Matthews, G., & Gilliland, K. (1999). The personality theories of H.J. Eysenck and J. A. Gray: A comparative review. Personality and Individual Differences, 26, 583-626.
  12. ^ Eysenck, H.J., & Eysenck, M.W. (1985). Personality and individual differences: A natural science approach. New York: Guilford Press.
  13. ^ Depue, R. A., & Collins, P. F. (1999). Neurobiology of the structure of personality: Dopamine, facilitation of incentive motivation, and extraversion. Behavioral and Brain Sciences, 22, 491–517.
  14. ^ Bèckström, M., & Holmes, B.M. (2001). Measuring adult attachment: A construct validation of two self-report instruments. Scandinavian Journal of Psychology, 42, 79-86.
  15. ^ Campbell, J. B., & Hawley , C.W. (1982). Study habits and Eysencks theory of extraversion-introversion. Journal of Research in Personality, 16, 139-146.
  16. ^ Matthews, G., Jones, D.M., & Chamberlain, A. G. (1990). Refining the measurement of mood: The UWIST Mood Adjective Checkklist. British Journal of Psychology, 81, 17-42.
  17. ^ Watson, D., & Clark, L.A. (1992). On traits and temperament: general and specific factors of emotional experience and their relation to the five factor model. Journal of Personality, 60, 441-76.
  18. ^ Lucas, R. E., Le, K., & Dyrenforth, P. J. (2008). Explaining the extraversion/positive affect relation: Sociability cannot account for extraverts' greater happiness. Journal of Personality, 76, 385-414.
  19. ^ Levey, A. B., & Martin, I. (1981). Personality and conditioning. I H.J. Eysenck (ed.). A model of personality. Berlin: Springer.
  20. ^ Swickert, R., Hittner, J. B., Kitos, N., & Cox-Fuenzalida, L. E. (2004). Direct or indirect, that is the question: A re-evaluation of extraversion's influence on self-esteem. Personality and Individual Differences, 36, 207–217.
  21. ^ Cheng, H., & Furnham, A. (2003). Personality, self-esteem, and demographic predictions of happiness and depression. Personality and Individual Differences, 34, 921–942.
  22. ^ Storr, A. (1997). Solitude. London: HarperCollinsPublishers.